Bad conscience?

Get rid of unfounded, chronic guilt?

If you learn the difference between healthy and unhealthy guilt, you can handle bad guilt better.

Getting rid of unhealthy emotions requires a change in the basic conditions. «I’m just like that,» some claim. If you bother yourself with a bad conscience for no reason, it is the opposite of what you should do. That kind of behavior keeps you down. Chronic guilt prevents you from being you, or becoming who you really should be. It puts a lid on your being. Bad conscience is as much you as a cancerous tumor is the cancerous one.

Most people know deep down that they are not bad people. Still, we pepper ourselves with a guilty conscience. What is driving this?

Some people put it this way: “I fill my brain with the self-torture of things that are unimportant.

«I am strict with myself, and it is difficult to do anything about it. «

Destructive thinking patterns that peppers and bothers many, because you simply do not deserve better. If you recognize yourself, then you get good news here: It’s probably completely wrong. You’re not alone either. Surprisingly many people feel this way, or have felt this way.

Psychologists happily help to break down the guilt illusions and «common ground» of thoughts that flow throughout the human book globe.

If the guilt gnaws, it should be because you have done something wrong. If you have done something wrong it will be natural to apologize and try to do something wrong right again. Feel free to meet someone else with something good. If so, try to act. Your bad conscience may be healthy and should be listened to.

If there really is nothing to repair, or it would be strange to apologize to someone, then it is most likely only you who are bothering yourself.

Work away from bad conscience without reason

If another person had done (or not done) the same thing that you give yourself a bad conscience for – how would you feel or think about him / her? Like bad?

If the answer is no: Take responsibility for setting up different rules for yourself and others, an internal discrimination regime and decide to practice a more humane attitude towards yourself.

If the answer is yes here: It will often be necessary to do some work to relate to what you yourself really think and feel about the parent’s severity in order to break with it. It often requires getting in touch with how painful, troublesome and frustrating it actually has been. Such work can be demanding to do alone.

Constant guilt – how would someone else react?

How would someone you look up to react if he / she was in my shoes? Would they also start blaming themselves? If so, maybe there is something you need to look at. If not: why punish yourself more severely than others? The discrimination regime again? Is there anyone in your heart you are obedient to, or imitating, in your self-strictness? If so: start relating to what you really think about it.

Ask a friend!

What an aid it can be – if we can only take in what the friend actually says. Say first: now I do not want you to speak to me by mouth. I, like everyone else, have my blind spots and I want to take full responsibility for my actions. Explain the matter and ask if you should have a bad conscience and do something about the situation. Note the ways in which you may attempt to disqualify supportive statements.

Are you misinterpreting?

You think you have done harm and feel guilty. But double check: Have I really done any harm? Often it can be old «forms» that control the way we perceive other people’s reactions. Your mother may have been easily broken by a crooked word, but your girlfriend may tolerate you canceling an appointment?

Avoid disaster thinking.

If you should have done damage – how bad can it really be? Avoid disaster thinking. Ask the question: What is the worst that can happen? Often it is not as bad as you automatically are. Disasters are rare. Are there other, more likely outcomes? Focus on everything that remains, that is untouched.

Accept that you get false alarms

As an overactive smoke alarm. Even if you feel you have done something wrong, it is often wrong. If you really know this, you have to take responsibility for it and remind yourself of it when the old automatics will push you out into the cold.

Antidote to chronic guilt – makes others responsible.

The problem of chronic guilt for no reason often comes from excessive responsibility.

You take responsibility for other people’s stuff. This may be because it is difficult to hold others accountable. Be willing to hold other people accountable. Have expectations that people actually have to deal with you and yours. Other people are primarily responsible for carrying their lives and their pain. Making demands and expecting something from someone is in many ways a respectful act. Ultimately, making others irresponsible becomes a disservice. Do you understand others to the death? How far are you willing to go before you get annoyed with others, while quickly exposing yourself to attacks?

Guilt: Feeling or Defense?

Is it possible that a bad conscience covers other emotions? What do you really think about what the other person did? Could it be that you really dislike it? Do you have a bad conscience because you were annoyed with someone you feel you should not be annoyed with? Many people with chronic guilt for no reason have significant inhibition of aggression. Activation of one’s own borderline feelings in itself creates both anxiety and guilt. Intensive depth therapy is a method that works to raise your emotional tolerance.

Guilt for thoughts words and deeds?

Is the bad conscience about something I actually have done, or just something I have felt or thought? We often punish ourselves for things as if we were actually doing something - there should be a high ceiling for impulses, desires, feelings and thoughts for everything we do nothing with. For example, thoughts that it would be good if someone close to us, but with whom we have a difficult relationship, should disappear. It is more common than you might think and a taboo that is important to break.

Unfounded chronic guilt -Help yourself in the process.

Are you struggling to figure out these things: Have compassion for yourself and try to maintain a constructive inner focus as far as possible. Avoid repetitive pondering, go properly into the process, but also properly out of it. If you do not proceed on your own, you must add something new to the process. No one should go through life with a guilty conscience for no reason.


Mobbingmiljøer begynner der krenkende og sårende handlinger ikke stoppes av DE som er tilsted. Risiko for at mobbing oppstår i miljøer hvor aksepten for å gjøre narr av andre aksepteres. I et skolemiljø eller blant kolleger, utvikler det seg klikkdannelser, hvor små situasjoner får utvikle seg til langvarig mobbing av en eller flere offer. En farlig og langvarig maktubalanse kan oppstå og ødelegge liv for alltid .

– Det var regelrett utfrysninger, hvor jeg ble for eksempel ikke invitert inn i samlinger det var naturlig at jeg var med i, forteller «Synne».

– Utfrysningen var synlig for alle. Det ble verre og verre, men ingen tok tak i det, supplerer «Knut»

Et anonymt brev med sjikanerende innhold dumpet ned i postkassen til en av de ansatte ved Peterson Linerboard A/S i Moss. Hun tok umiddelbart kontakt med bedriftsledelsen og bedriftssykepleier. Bedriften meldte saken til politiet, men den ble henlagt. Brevet ble opptakten til bedriftens prosjekt «Mobbing på arbeidsplassen – hvordan kan det oppdages og forebygges?» Peterson Linerboard har en null-toleranse for mobbing, og fagforeningsleder Willy Josefsen forteller at de har jobbet aktivt med å forebygge mobbing i årevis. Arbeidet har gitt gode resultater. Likevel kan det forekomme situasjoner av den type som er nevnt med det ­sjikanerende brevet. I dette nummeret av Arbeidsmiljø har vi en tankevekkende reportasje fra mossebedriften, en reportasje som også er nyttig for andre som opplever mobbing på arbeidsplassen. Arbeidstilsynets nasjonale prosjekt «Jobbing uten mobbing», har funnet fram til fem svært ulike norske virksomheter for å prøve ut nye verktøy og virkemidler i arbeidet mot mobbing i arbeidslivet. Virksomhetene er: – Asko, Drammen (Dagligvarer en gros, servicehandel) – Arcus, Oslo (Produsent og leverandør av vin og brennevin) – Kirkelig fellesråd i Tromsø og Nord-Hålogaland bispedømme – Rygge kommune – Statens vegvesen Arbeidstilsynet har jobbet med dette prosjektet i to år, og nå er det viktig at verktøyene for å bekjempe mobbing på arbeidsplassene kommer ut i virksomhetene. Mellom 50.000 og 100.000 norske arbeidstakere opplever hvert år å bli mobbet på sin arbeidsplass. Det nøyaktige antallet er vanskelig å fastsette fordi det er store gråsoner. Men uansett: Et stort antall arbeidstakere blir gjentatte ganger og over tid utsatt for negative handlinger som trakassering, plaging, utfrysning, sårende fleiping, fratakelse av arbeidsoppgaver eller liknende. Konsekvensene for den enkelte kan bli store; ikke sjelden kan det ende med psykososiale problemer, lange sykmeldinger og eventuelt uføretrygding. Mobbing er bare mulig i miljøer der krenkende og sårende handlinger ikke automatisk blir stoppet av andre som er til stede. Det er risiko for mobbing når det er blitt en aksept for å behandle kolleger med et snev av forakt og likegyldighet. Det er slik ukultur som må be­­kjempes for å komme mobbingen til livs. Det innebærer hard jobbing med mellommenneskelige forhold fra ledelse, vernepersonell og tillitsvalgte, og dette arbeidet må ikke begrenses til de tilfellene hvor mobbing blir oppdaget. Det er et arbeid som må pågå daglig, slik at ingen blir mobbeoffer. Erfaringene fra Peterson Linerboard er nyttige, og det skal nå bli spennende å følge virksomhetene som er blitt pilotprosjekter i Arbeidstilsynets kampanje.


EKMAGASINET.NO visjon er å øke dine «mentale muskler:»
=erfaringskompetanse i praksis.
Ny nettstedsanalysen 29 desember:
Helse artikler hver måned, overraskende respons, et magasin med høye lesertall som inspirerer bidragsyterne.

Vi gir leserne høy faglig kvalitet, og bruker tid på å sette sammen nøkternt helsestoff med relevant tematikk. Kunnskapsbasen lager ca 12 publiseringer i året. Frivillig prosjekt som fondes av ONOFFkultur.

Ca 200 dagsbesøkende og supre tilbakemeldinger, da kjører vi på!

26 Februar 2020 besøkte over 6oo magasinet, med et snitt på
over 200 daglig, og leserne øker tiden de er inne på nettstedet, som kan bety at
innholdet finner sin form.
Vi ønsker respons på innholdet, for å holde kvalitet og interesse deres.
Vi har akkurat passert 60.000 besøkende.
DET ER helt SPRØTT! Vi ønsker tema innspill, magasinet er fortsatt et humanitært psykisk helseprosjekt. EKmagasinet har ingen fast redaksjon i 2022, men publiserer artikler om helse og kosthold hver måned.
Ingen betalingsmur eller vipps, og produserer en artikkel av gangen.
Vi drives av entusiasme og glede, uten stress og krav bak tastaturet.
Prosjektet ønsker artikler som gir leserne mer mentalt kondis og styrke.
Vi trudde aldri på å oppnå slike besøkstall, og konseptet er filantropisk.
Magasinet har ingen sponsorer, for å kunne ha frihet til å forme & formidle selvstendig. Ekmagasinets legger vekt på noe formidling av smitteutvikling i pandemitid.
EKmagasinet har lesere fra hele skandinavia, USA, England, Australia og høyeste besøkstall er i Danmark
. Dette er stas, og her finner du ferske Desembertall:

Rapport juli 2020.

Rapport 25 mai.

13 april nådde EKmagasinet 40.000 treff og fortsetter å motta gode tilbakemeldinger på innhold.
Det spratt litt bobler i glasset når vi passerte 40.000. Magasinet forblir gratis ut juni, vi mottar ikke pressestøtte eller betalingsmur, så vipps kan bli en løsning i fremtiden? Målet er å spre helseinformasjon innen ulike temaer. Skrivekollektivet ber om innspill fra leserne som kan påvirke innholdet.

Vårt humanitære (psykiske) helseprosjekt har besøkende fra USA også.
Ikke gæli for et ungt helsemagasin?
Vi vil skape nyttig innhold, og magasinprofilen skriver ikke om mote & makeup.
Vi jobber med å skape nyttig lesestoff under Covid-19 tiden. Vi startet fosiktig og har en moderat utvikling fra
august 2019, lesertallene motiverer vårt solidaritets prosjekt.

Romjuls tanker

Jula skaper høy puls, en bølge slenges mot oss, et hav av minner, lukter og følelser. Det er det som gjør jula så deilig. Og så vond.

Pysjen vært lenge på denne jula, og munnbind minner om at Covid-19 maner til husro. Uten knitrende hvit snø, er Trondheim mørkere enn vanlig, men det går også mot lysere tider.

1 juledag ifjor kom sjokknyheten om Ari Behn, den kongelig påfugl, Ari, annerledes-mannen orket ikke mer. I landet spredde seg en offentlige sorg.
Til begravelsen var hovedstaden fylt med mennesker, køen til kirka var veldig lang. Det var som om de fleste trengte å vise at han hadde satt tydelige spor. Benkeradene i kirka ble våte av tårer, da Maud Angelica leste sitt siste farvel med skinnende gullord. Et tungt år på mange måter, og Ari’s bortgang bølger innover denne jula også.

«Annerledesmannen» takket for seg like før hele verden ble annerledes. Som om han visste at hele verden hold på å bli syk? Heldigvis, han slapp denne pandemien, smertene i hans sjel og kropp, var tydelig nok. Nå er det romjul, og et nytt år ligger rett foran oss. Skal våre sosiale liv komme tilbake, må denne dugnaden fungere. Skal verden kunne åpne seg, må det jobbes globalt. Samtidig kan vi fokusere på fine hverdager, og hjelpe der det trengs.

Mens vi holder enmeteren; bruk mobilen, ring en bestefar eller mor, lever matrester til noen som trenger det. Det er lett å være snill, jeg vil påstå idiotisk lett. Alle kan klare det. Trondheim, Bakklandet, hele byen og verden ellers, skal kunne brukes som før pandemien kom, da trengs en symfoni av smitteansvarlige med god adferd. RO NED, les en bok. Tenk på fellesskapet.
Nå er det «glissent» og spesielt å gå på kafe, kino, eller konsert, en krevende manøver, sånn ble denne kohort-tid. Samfunnet krever samarbeid og solidaritet, og ikke polarisering rundt pandemien og vaksinestrategier. Alle vil vel ha tilbake sin sosiale og bevegelige frihet?
Jeg vil på Bakklandet og møte venner på Kafé.

«Vi har hverandre og det er alt vi trenger» skriver Trygve Skaug.
Da må fokuset være HØYT på at ingen overbelaster helsevesenet under pandemien.

Musikk er medisin

Som medisin er ikke musikk uten bivirkninger – mange blir
avhengig og i verste fall døv. – Noen sjanser i livet bør man ta.

Jeg forstod tidlig at musikk var livsnødvendig,
noe jeg trengte,
for musikk trøster, gir ro og avslapping.
Den øker energien hvis du trenger det.
I mørke timer (kan) musikken være det som holder
livet i sine hender.

Musikk er individuelt, musikk er personlig, og for mange har den en helbredende kraft.

Musikk stimulerer sinnet så positivt, at i visse tilfeller kan musikk kurere depresjon. Dette kasuset heter Keith Moon – den beryktede, hyperaktive trommeslageren i The Who. Han med det mildt sagt svingende humøret. Det kunne gå en tid mellom hver gang Moon følte seg nedfor, men var han først nede for telling, var det så alvorlig at han låste seg inne i et rom for å være alene. Der kurerte han seg selv ved å spille plater med The Beach Boys til humøret kom tilbake. Opprivende tap av mennesker som tar selvmord, sender sorg ned til et følelsesmessig bunn nivå. Musikk har med terapeutisk evner, hindret meg flere ganger i å gå fullstendig i svart. Når sinnet nærmer seg oppløsning, kommer musikken til meg som en unnsetning.

Siden 1991 har familien mistet to brødre til selvmord, Gunnar var musiker med bred instrumentell begavelse, Knut Dagfinn, en kreativ butikkeier innen mote. Begge var sterkt, lidenskapelig opptatt av musikk. De påvirket både rettning og plattform, jeg vil si, vår forståelsen av musikk. I 1991 da min bror dro, var samfunnet preget av dyp skam knyttet til selvmord. Vår viktige fellesnevner i oppvekst, musikken, ble da et viktig «plaster» som lindret sjelen. Det tok 5 år, før jeg kom meg videre, en tung prosess som handlet om å tilgi seg selv. Når vinylen legges i platespilleren, og stiften knitret på vinylen, får man et gjemmested, til en hjelpeløs sorg.

«Musikk er kultur, nostalgi, et skattkammer av små minnebrikker vi knytter til livet. Heldivis, det fins masse musikk som er laget for å trøste oss.»

Jeg bruker ofte «Moon-metoden», spesielt i vinterhalvåret, og anbefale det varmt. Det er ikke avgjørende at man feks bruker Beach Boys (selv om jeg mener Bryan Ferry eller rolig King Crimson, også kan fungere som musikk-terapi. Det som er viktig, er at man griper til den musikken man har lyst til å høre på. Med andre ord; musikk plukket ut med hjertet, ikke nødvendigvis av fornuften. Slik går du frem: Plukk frem platen og sett den på, len deg godt tilbake, åpne ørene, lukk øyene, steng ute alt som måtte foregå rundt deg, og la musikken «vandre inn i deg.» Erfaring viser at det aldri tar mer enn fem minutter før humøret begynner å stige igjen. Skulle man få tilbakefall, er det bare å gjenta behandlingen etter behov.

La oss ikke bli opphengt i et begrep som kvalitet. Det er musikk for enhver anledning, og det finnes god musikk innenfor alle genre. Det som er uforståelig eller dårlig for noen, kan være fantastisk for andre. Derfor flirer jeg ikke av folk som finner glede i det som forståsegpåere karakteriserer som dårlig musikk. Noe av det verste som finnes er bedrevitere som forteller deg at musikken du liker ikke er verdt å høre på. La det være helt klart: All musikk som du liker og som gir deg noe er verdt å høre på. Jeg kjenner nok «umusikalske» mennesker som har fått sine liv beriket ved å høre en lastebilsjåfør fra Drangedal synge, til at jeg med trygghet kan slå fast at også platene (eller rettere sagt kassettene) til Sputnik har stor verdi.

Tørk gliset ditt, du som leser, om du syns påstanden er for drøy. Sputnik er like viktig for noen som Radio Head er for andre. Grunnen er at disse artistene – uansett hvor forskjellige de er – formidler det samme budskapet; glede. Brian Wilson har sin egen forklaring på hvorfor musikk i seg selv har en legende kraft, og hvorfor det er så viktig å lytte til musikk. Han sier «Den beste musikken er den som gir deg følelsen av å være elsket. Musikk som hjelper og helbreder.» Forklaringen er fornuftig, det syntes Keith Moon også.

Artikkel skrevet under påvirkning av ulike kilder. (Helseskribent Tone Berg)

Spør politikere

Politikerne representerer folket, og skal jobbe for det folk er opptatt av. For å vite hva vi mener, må de kjenne oss og kunnskapen vi har om ulike saker.

Politikerne må få innspill for å ta de rette avgjørelsene på vegne av velgerne. Det gjøres ved å kontakte en politiker hvis du vet noe om en sak som du mener det er viktig å formidle til politikerne. Det er lurt med litt forberedelse.

Du må ha grundig kjennskap til saken, og forklare hvorfor du mener den er viktig. Informasjonen og argumentene du kommer med må være relevante. Skal politikerne ta hensyn til det du har å si, må de være sikre på at det du sier er sant, og at undersøkelsene dine er grundige.

Vær tydelig, og kom gjerne med konkrete forslag til hvordan du vil at noe skal være. Ofte kan det også være lurt å vise at saken angår flere enn deg selv.
Det går ann å samarbeide med andre om å lage en aksjon eller en underskriftskampanje. Kanskje er det allerede en organisasjon som kan hjelpe?

Det er også lurt og tenke over hvilke politikere du bør kontakte.

Ta kontakt med lokalpolitikere

Er du opptatt av en sak som angår nærmiljøet, der du bor, kontakt en lokalpolitiker. Du finner kontaktinformasjon til lokalpolitikere på kommunens og fylkeskommunens nettsider. En del kommuner har også egne ungdomsråd som det går an å engasjere seg i. Ungdomsrådene har jevnlige møter med politikere i kommunen.

Du kan også fremme et innbyggerforslag om en sak du er opptatt av. Visste du at kommuneloven gir deg rett til å få din sak behandlet av kommunestyret dersom forslaget støttes av minst 300 personer eller to prosent av innbyggerne i kommunen? På nettsiden er det enkelt å starte arbeidet med et slikt innbyggerforslag.

Kontakt stortingsrepresentanter

Hvis du er opptatt av en sak som gjelder hele landet eller internasjonale forhold, kan det passe bra å kontakte en representant på Stortinget.


«Erfaringskonsulenter spiller en viktig rolle for
samhandlingskultur og fremmer brukerrollen
i psykiatrisk helsevesen. Ønsker man å styrke
brukernes nettverk og bruk av individuell plan,
er det klokt å rådføre seg med en erfaringskonsulent.»

Helsedirektoratet, systemet, brukere og de som utformer lovverket til helsesystemet,
har lenge vist tydelighet ovenfor pasientgrupper som bør tilbys verktøy for å administrere
egen helsesituasjon: Ved behov for flere hjelpeinstanser, sier loven at det skal opprettes
en individuell plan.

Kartlegging i samarbeid med brukerne

Siden 2001 har Helsedirektoratet forsøkt å pålegge de ulike tjenester å samhandle om
pasienten, og gi ham eller henne god oversikt over sine muligheter. Videre skal kartlegging
gjøres i samarbeid med brukerne, for å finne ut hvilke av tjenestene som er hensiktsmessige
for vedkommende.

Innenfor en rekke somatiske tjenesteområder fungerer denne koordineringen
svært bra, utfra kildene jeg har snakket med. Innenfor psykisk helsetjeneste derimot,
er det for lite samhandlingskultur mellom instansene.

Har gitt innsikt

Hvorfor er det slik? Kan mangel på åpenhet være en del av forklaringen?
Som erfaringskonsulent følte jeg at mitt ståsted mellom behandler, system og bruker,
ga en unik posisjon til å bidra akkurat her.

Som erfaringskonsulent var jeg ofte medfølger på besøk til ulike kontor og etater, og fikk bredt
innblikk i brukerens liv. På bakgrunn av tilliten, og innsikten vi får, kan erfarinsgkonsulenten si
noe om hva som mangler. 

Det bør være mer samhandling mellom tjenestene og mer involvering av brukerne, gjerne
via IP-verktøy. Pasient- og pårørendes rettigheter må ivaretas bedre. Alt for mange gode
hjelpere blir lite inkludert. Dette er grep som vil bedre psykiatrisk tjeneste, om det
jobbes mer med å sy sammen hjelpebehovet mot tjenestetilbudet. 

Pårørende som ressurs

Dette er en trygg påstand: Å ruste opp brukernes nettverk, samt å skape nettverksarbeid
med bruker og hans eller hennes pårørende, vil styrke muligheten til lengre og bedre livskvalitet
for brukerne. Skal vi la slike ressurser stå ubenyttet?

Taushetsplikt til hinder 

Vi har taushetserklæringen, som beskytter, men som samtidig kan hindre samhandling.
Mange hjelpere i systemet opplever taushetsplikten som en hindring, og det var vel aldri slik
den var planlagt å skulle virke? Jeg har snakket med mange som er fortvilet over hvordan
taushetsplikten hindrer hjelp. Både behandlere og brukere har opplevd dette.

Sammen må vi finne en løsning slik at pårørende og nettverket får innpass og blir involvert.
Uten dette, vil hjelpeapparatet ligne et saktegående og tog, som brukerne sliter med å komme
seg både på og av. 

Styrket selvstendighet og ansvar

Vi må holdningene om at pasienten er hjelpeløs og utilregnelig til livs. Til tider har mange
lavt funksjonsnivå, men vi må gi brukeren selvstendigheten tilbake så fort han klarer det?
Vi undervurderer, og er raskere til å nedvurdere psykisk psykes potensialet, enn de med
somatiske lidelser. Dette må vi slutte med. 

Ved å gi brukerne en opplevelse av å være inkludert og selv ha ansvar for egen helse og
fremtid, kan vi skape mer selvstendighet. Brukerstyrte plasser hvor pasientene avgjør når
og hvor lenge de er innlagt, gir gode tall på slik effekt. Det resulterer i færre og kortere
innleggelser. Å bidra til selvstendighet er kostnadseffektivt helsefremmende arbeid som
vi alle bør ta del i.

En ny samarbeidspartner! 

Dette krever omstillingsevne og innsats, men med brukermedvirkning og erfarings-kompetanse
med på laget, får dere en ny samarbeidspartner som kan gjøre feltarbeid og brobygging mellom
bruker og system enklere.

Vi er blitt invitert med for å være en annerledes støtte, nå er tiden kommet for å si noe
om hva vi sammen kan endre. 

Nettverket med i Individuell plan

Pasient og pårørende-rettigheter sier tydelig at behandlerapparatet skal finne nærmeste
pårørende eller øvrig nettverk når en bruker ikke er i stand til å ivareta seg selv. Brukerne i
psykiatrien sliter mer med relasjonsbygging enn andre pasientgrupper, og derfor bør dette
prioriteres i behandlingstilbudet. Det fins flere tiltak som kan benyttes, et godt verktøy som
individuell plan kan skape rammen. 

Ved store nasjonale undersøkelser svarer mange psykiatriske pasienter at de ikke får god
nok informasjon om sin behandling, og at det er vanskelig å bli mer selvstendig.

Erfaringer i ambulant tjeneste har vist at vi trenger mer sømløse, tilrettelagte tjenester
som er koordinert for hver enkelt bruker. Som er brukermedvirkere kan det bygges bro
mellom system og brukere, ved å informere om fordelene ved individuell plan,
eller nettverksmøter. 

Bruk retningslinjene! 

Når Helsedirektoratet, som myndighetsorganet og statlige fagdirektorat har som en
av sine viktige visjoner å fremme en primærhelsesektor som samhandler godt, er det
på tide å etterleve direktoratets retningslinjer.

Vi vet at psykisk syke ofte har dårligere relasjonsevner, og et utslitt nettverket, som
i noen tilfeller fullstendig ubrukelig. Derfor må psykisk syke få hjelp til økt selvstendighet
og bygging av nettverk. Individuell plan kan være svaret. Hvis brukeren forstår verdien og
mulighetene som ligger i verktøyet.
Det må presenteres skikkelig av systemet, og følges oss skikkelig mot pasienter og brukerer.

Brukers verktøy

Det forutsetter at behandlersiden har forstått at IP-verktøyet hovedsakelig er til for
brukeren til  planlegging av fremtidige mål og bedre opplevelser med helsetjenester.
Systemet skal bruke verktøyet til samarbeid for å gi bruker optimal helseoppfølging. 

Helseskribent hos EKmagasinet Tone Berg – tidligere erfaringskonsulent hos Part
psykisk ambulant rehabiliterings team.


«Alt som virker, har skadepotensiale. Erfaringsbaserte fortellinger kan gi mennesker overbelastning. Dette kan gjelde både forteller, og de som lytter.«

Anne Kristine Bergen, psykiater og førstelektor mener det er
tosidighet i å dele egne erfaringer.
«Å lytte til andres historie kan trigge og har dermed et skadepotensialet.»

Ofte er «erfaringsinnlegg» eller «brukerinnlegg» del av programmet på fagkonferanser i psykisk helsefelt. Brukerstemmen skal høres i alle sammenhenger, på alle nivåer, og det er politisk bestemt. Sammen med forskningskunnskap og erfaringskunnskap, er brukererfaring og brukerkunnskap fundamentet i kunnskapsbasert praksis. Det er svært viktige erfaringer å dele, sier Bergen.


Personlige erfaringer, gir adgang til unik læring. Menneskers historier griper oss følelsesmessig og skaper engasjement, vekker nysgjerrighet selvrefleksjon. Fortellinger som setter ord på tabubelagte temaer som ellers er vanskelige å ta opp. Publikum får mer forståelse av seg selv og andre gjennom fortellinger, i mye større grad enn de får erfaringer presentert gjennom fagstoff.

Derfor er det god grunn til å tro at fortellinger bidrar til læring hos lytterne. Læring er definert som en relativt varig endring i opplevelse og atferd.
Arrangerer man kurs eller sender sine medarbeidere på konferanse ønsker man vel å oppnå nettopp det?

Andre kan lære

Mange som deler egne erfaringer opplever det meningsfullt. Selv om det koster tid og krefter, kjennes det riktig og viktig å fortelle om erfaringene for å lære bort realkompetanse. Det bidrar til positivt vekst og utvikling hos andre. Man åpner for gjenkjennelse og håp hos andre med liknende erfaringer, sier Bergen.

Kritikkverdige forhold skal avsløres og endres, det finnes det mange eksempler på. Det kan også være en lettelse i det å fortelle noe høyt til andre, som en bekreftelse på sin smerte eller sine reaksjoner.


Alt som virker, har et skadepotensiale. Fortellinger kan berøre mennesker på en slik måte at det blir en overbelastning. Dette kan gjelde både forteller, og de som lytter.

Sekundærtraumatisering skjer via eksponering av for mange brukerhistorier. At egne traumer vekkes til live, gjennom formidling av andres traumer.

I utgangpunktet har alle mennesker ansvar for seg selv, de kan snakke eller tie, lytte eller gå, pålegges arrangører av kurs og konferanser et spesielt ansvar. Inviteres mennesker til å dele sine erfaringer fra en scene, bør arrangør vite at det har positive og negative konsekvenser for dem som forteller. Viktig å ta opp mulige konsekvenser med de inviterte, sånn at begge parter har gått igjennom mulig risiko. Man er også ansvarlig ovenfor publikum om den sterke formidlingen.

Negative konsekvens, kan være anger på å ha delt for mye om seg selv.
Det er krevende å utlevere personlige opplevelser til en sal full av ukjente mennesker.
Noen ganger blir konskevensen av eksponeringen, lite hyggelige reaksjoner fra omgivelsene, i jobbsøkesituasjoner eller i sosiale medier etter å ha stått fram med egne erfaringer med psykiske helseplager. Heldigvis finnes dialogen – muligheten for å snakke sammen på forhånd, og forberede slike mulige negative konsekvenser, før man velger å stille opp.


Også for tilhørerne kan det å lytte til sterke historier være en påkjenning. Sekundærtraumatisering er et fenomen som har fått oppmerksomhet de siste årene, og handler om muligheten av å  få sterke psykiske reaksjoner av å høre andres fortellinger. Publikum med egne traumer i sine livshistorier vil også kunne trigges av sterke historier som fortelles, slik at egne minner dukker opp, kanskje for første gang, og uten å være forberedt på det.

Deltakere på konferanser i psykisk helsearbeid, møter mennesker med smertefulle erfaringer i sin arbeidshverdag. Det er nødvnendig at de vet hvordan de kan møte mennesker på best mulig måte samtidig som de iveratar egen psykisk helse. Å lytte til fortellinger  i konferansesammenheng kan være en god treningsarena, forutsatt at rammene ligger til rette for de nødvendige refleksjoner.

Det kan være psykisk belastende å høre andres fortellinger, men man kan vokse på disse erfaringer også. Posttraumatisk vekst kalles det. Belastningen fortellinger kan ha, trenger ikke å bli en ulempe, men krever forberedelser og etterarbeid. Det er lurt å gi beskjed på forhånd om at det som kommer kan berøre – en slags ”triggeradvarsel.» Slik forbereder man tilhørerne på naturlige reaksjoner som kan komme.

Vi trenger fortellerne. Vi dele erfaringer fra levd liv. Skal det gjøres fra scenen må scenefolka vite hva de driver med.

«Erfaringsformidlere trenger forberedelser som gjør dem i stand til å bære den eksponerte historien i hverdagen sin» – Tone Berg»

Artikkelens kilde: utgitt 8 mai 2020.

Helsevennlig samfunn

Forebygging er, rimeligere enn tonnevis behandling

Barns psykiske helse påvirkes lettere enn voksnes. Å gi omsorgspersoner og barn tidlig, forebyggende hjelp kan redusere generelle forekomst av psykiske lidelser i samfunnet. Har vi riktig hjelp på plass for barn og ungdom tidlig, kan samfunnet sanke positiv gevinst i generasjoner.

Barn og unges psykiske helse, og vern av utsatte barn, er sentrale oppgaver i samfunn vårt. Trygge og gode oppvekstsvilkår, godt forebyggende arbeid og gode tjenester reduserer lidelse, skaper livskvalitet, gjør barn til aktive deltakere i samfunnet og er god samfunnsøkonomi. James Heckman (nobelprisvinneren i økonomi) viser hvordan innsats i de tidlige barneårene er viktigere enn senere tiltak på skole, i arbeidsliv eller i regi av NAV. Dette samsvarer med det vi vet om de minste fra nevrobiologiske studier, fra stressforskning og fra studier av tilknytning. Barn og unge er, mer enn voksne, avhengig av konteksten de vokser opp i, samtidig som de har mindre mulighet til å påvirke egne livsbetingelser. Som er et konkret utgangspunkt. Ekmagasinet støtter landsdekkende fagkompetanse på barn og unges psykiske helse. Via forskning, undervisning og formidling arbeides det for å støtte og bedre tjenestene for barn og unge. Fra vårt eget og andre land ser vi at det går bra med ca åtti prosent av barn og unge. Ca 15 prosent har utfordringer og trenger oppfølging og hjelp for å bli selvstendige og trygge voksne, mens ca. 5 prosent har så store vansker at de trenger behandling i spesialisthelsetjenesten. Dette er tall må vi reagere på.

Hva styrker forebygging og skaper et psykisk helsevennlig samfunn?

Barnas viktigste arena utenfor hjemmet er barnehagen og skolen. Et psykisk helsevennlig samfunn kjennetegnes ved at barn får mestringsopplevelser og gode muligheter for lek og livsutfoldelse i et trygt, utfordrende og inkluderende læringsmiljø. De som jobber på barns hverdagsarena må lære om barns normale utvikling og psykisk helse i sin grunnutdanning. Det trengs en tverrfaglig bemannet skolehelsetjeneste som omfatter barnehagen. Den bør gjøres tilgjengelig for både pedagogisk personale, elever og foreldre. Skolehelsetjenesten og skolen bør ha rutiner for samarbeid om  undervisningsopplegg med generell forebyggende målsetting. Det bør også være fleksible og godt innarbeida rutiner for samarbeid og arbeidsdeling for oppfølging av barn det er bekymring for. De minste har krav på særlig oppmerksomhet i helsefremmende skoler og barnehager.

I hjemmet?

Å støtte familier og styrke foreldreskapet er viktige satsingsområder. Mange barn lever under høyst risikable forhold, i familier med rus, vold, alvorlig psykisk sykdom og skilsmisser med høyt konfliktnivå. De må oppdages. Hvert år får 53 000 barn tiltak i barnevernet, og ca like mange barn er innom BUP. Disse barna må få god psykisk helsehjelp og oppfølging, uansett hvor de bor.

Barn har rett på god utviklingsstøtte hjemme, denne støtten er avgjørende for hvordan det går senere i livet. Dagens foreldrerolle er krevende; endel foreldre strever med sin tydelighet i rollen. Overgangen fra en autoritær oppdragerstil, som skapte mye uhelse, til empatisk «ledelse» preget av andre verdier, er stor. Å håndtere barns sterke vilje, og å utøve autoritet uten å straffe eller krenke barnet kan oppleves vanskelig. Derfor er det viktig at alle foreldre får tilgang til god informasjon om barns utvikling og behov. Det vil ruste dem til å gi deres barn en god start. Ved alle barns utviklingstrinn bør det være enkelt å få informasjon og støtte fra lokale tjenester for å sikre god foreldrefunksjon – uten å sykeliggjøre verken barn eller foreldre.
Å skape oversikt over virksomme foreldrestøttende tiltak, og gi nødvendig opplæring til personell i tjenestene er en oppgave vi ønsker å gripe!

Forebygging i kommunene

Ingen helse- eller barnevernstjeneste kan kompensere for mangel på effektivt forebyggende og helsefremmende arbeid. Kommunene bør stimuleres og utfordres til å sette dristige mål, med tydelig ansvar for forebyggingsoppgaven. Disse lokale planer må omfatte alle oppvekstarenaer.

Flere kommuner utvikler modeller hvor alle hjelpetjenestene som rettes inn mot barn, hvor unge og familier jobber godt sammen. Effektiv samhandling og systematisk tverrfaglig arbeid bør alle kommuner etablere og lokal kompetanse og innsatsvilje avgjør om forebyggingsprogram lykkes. Alle kommuner (eller grupper av kommuner) bør ha tverrfaglige kommunale lavterskeltilbud for barn og unges psykiske helse. Det fins gode eksempler på sånne tilbud der alle kan ta kontakt og få hjelp raskt. En tydelig og sterk førstelinje er avgjørende for å møte barn og unge som trenger hjelp tidlig. For de fleste vil lokale tilbud være nok.

Kommunene må få faglig støtte til å bedre oversikten over barn i alvorlig risiko. Det må komme igang tidlig med virksom hjelp til foreldre som strever med avhengighet, vold, alvorlig sykdom, marginale omsorgsevner og lignende forebygger effektivt skjevutvikling hos disse barna. Forebygging er faktisk ekstremt mye billigere enn kostbar behandling. Når alt kommer til alt.

Inspirator-kilde: BUP Trøndelag 2017

Dårlig skyldfølelse

Bli kvitt grunnløs, kronisk skyldfølelse?

Lærer man seg forskjell på sunn og usunn skyldfølelse, kan man håndtere dårlig skyldfølelse bedre.
Å bli kvitt usunn følelser, krever forandring i grunnforholdene. «Jeg er bare sånn», hevder noen. Plager man seg selv med dårlig samvittighet uten grunn, er det omvendt av det du bør gjøre. Sånn oppførsel holder deg nede. Kronisk skyldfølelse hindrer deg i å være deg, eller bli den du egentlig skulle bli. Det legger et lokk over vesenet ditt. Dårlig samvittighet er like mye deg som en kreftsvulst er den kreftrammede.

De fleste vet innerst inne at de ikke er dårlige mennesker. Allikvel peprer vi oss med dårlig samvittighet. Hva er det som driver dette?

Noen har det sånn: «jeg fyller hjernen med selvplagingen av ting som er uviktig.
Jeg er streng mot meg selv, og det er vanskelig å gjøre noe med det.»

Ødeleggende tankemønsteret som peprer og plager mange, fordi man rett og slett ikke fortjener bedre. Kjenner du deg igjen, så får du gode nyheter her: Det er nok helt feil. Du er heller ikke alene. Overraskende mange mennesker føler det slik, eller har følt det slik.

Psykologer bidrar gladelig til å bryte ned skyldfølelse illusjonene og «fellesgrums» av tankegods som flyter over hele den mennesklige boklode.

Gnager skyldfølelsen, bør det være fordi du har gjort noe galt. Har du gjort noe galt vil være naturlig å unnskylde seg og forsøke å gjøre noe galt godt igjen. Gjerne komme en annen i møte med noe godt. Om det er slik, så forsøk å handle. Den dårlige samvittigheten din er kanskje sunn og bør lyttes til.

Dersom det egentlig ikke finnes noe å reparere, eller det ville være rart å skulle unnskylde seg ovenfor noen, så er det mest sannynlig bare du som plager deg selv.

Jobb unna dårlig samvittighet uten grunn-

Om en annen person hadde gjort (eller ikke gjort) det samme som du gir deg dårlig samvittighet for – hvordan ville du følt eller tenkt om ham/henne? Like ille?

Dersom svaret er nei: Ta ansvar for at du setter opp ulike regler for deg selv og andre, et indre diskrimineringsregime og bestem deg for å oppøve en mer human holdning til deg selv.

Om svaret er ja her: Det vil ofte være nødvendig å gjøre et arbeid med å forholde seg til hva man selv egentlig mener og føler om forelderens strenghet for å kunne bryte med det. Ofte krever det å komme i kontakt med hvor smertefullt, plagsomt og frustrerende det faktisk har vært. Slikt arbeid kan være krevende å gjøre alene.

Konstant skyldfølelse – hvordan ville en annen reagert?

Hvordan ville en du ser opp til reagert om han/hun var i mine sko? Ville de også begynt å klandre seg selv? Om ja, kanskje er der noe du må se på. Om nei: hvorfor skal du straffe deg selv hardere enn andre? Diskrimineringsregimet igjen? Er det noen i ditt indre du er lydig mot, eller imiterer, i din selvstrenghet? Hvis så: begynn å forholde deg til hva du egentlig synes om det.

Spør en venn! 

For et hjelpemiddel det kan være – om vi bare klarer å ta inn det vennen faktisk sier. Si først: nå vil jeg ikke at du snakker meg etter munnen. Jeg som alle andre har mine blinde flekker og jeg ønsker å ta ansvar fullt og helt for mine handlinger. Forklar saken og spør om du burde ha dårlig samvittighet og gjøre noe med situasjonen. Legg merke til måtene du eventuelt forsøker å diskvalifisere støttende utsagn.

Feiltolker du?

Du har tenkt at du har gjort skade, og føler skyld. Men dobbelsjekk: Har jeg egentlig gjort skade? Ofte kan det være gamle “skjema” som styrer måten vi oppfatter andres reaksjoner på. Din mor gikk kanskje lett i stykker ved et skjevt ord, men venninnen din tåler kanskje at du avlyser en avtale?

Unngå katastrofetenkning.

Om du så skal ha gjort skade – hvor ille kan det egentlig være? Unngå katastrofetenkning. Still spørsmålet: Hva er det verste som kan skje? Ofte er det ikke så ille som man automatisk værer. Katastrofer er sjeldne. Er det andre, mer sannsynlige utfall? Fokuser på alt som består, som er uberørt.

Aksepter at du får falske alarmer

Som en overaktiv røykvarsler. At selv om du føler du har gjort noe galt er det ofte uriktig. Om du egentlig vet dette, må du ta ansvar for det og minne deg selv på det når den gamle automatikken vil støte deg ut i kulda.

Motgift til kronisk skyldfølelse – ansvarliggjør andre. 

Problemet med kronisk skyldfølelse uten grunn, kommer ofte fra overdreven ansvarspåtagning.
Du tar ansvar for andres greier. Dette kan komme av at det er vanskelig å ansvarliggjøre andre. Vær villig til å ansvarliggjøre andre personer. Ha forventninger til at folk faktisk må deale med deg og ditt. Andre personer er hovedansvarlige for å bære sitt liv og sin smerte. Det å stille krav og forvente noe av noen er på mange måter en respektfull handling. Til syvende og sist blir uansvarliggjøring av andre en bjørnetjeneste. Forstår du andre ihjel? Hvor langt du er villig til å gå før du blir irritert på andre, mens du raskt utsetter deg selv angrep?

Skyld: Følelse eller forsvar?

Kan det tenkes at dårlig samvittighet dekker over andre følelser? Hva synes du egentlig om det den andre gjorde? Kan det være at du egentlig misliker det? Har du dårlig samvittithet fordi du ble irritert på noen du føler du ikke burde bli irritert på? Mange med kronisk skyldfølelse uten grunn har betydelig aggresjonshemming. Aktivering av egne grensebevarende følelser i seg selv skaper både angst og skyld. Intensiv dybde terapi er en metode som jobber med å heve følelsestoleransen din.

Skyldfølelse for tanker ord og gjerninger? 

Handler den dårlige samvittigheten om noe jeg faktisk har gjort eller bare noe jeg har følt eller tenkt? Ofte Vi straffer oss selv for ting som om vi faktisk skulle gjort noe – det bør være høy takhøyde for impulser, ønsker, følelser og tanker til alt vi ikke gjør noe med. For eksempel tanker om at det ville vært godt om noen som står oss nær, men som vi har et vanskelig forhold til, skulle bli borte. Det er mer vanlig enn man skulle tro og et tabu som er viktig å bryte.

Grunnløs kronisk skyldfølelse -Hjelp deg selv i prosessen. 

Sliter du med å finne ut av disse tingene: Ha medfølelse med deg selv og forsøk å oppretthold et konstruktivt indre fokus så langt det lar seg gjøre. Unngå repeterende grubling, gå ordentlig inn i prosessen, men også ordentlig ut av den. Kommer du ikke videre på egenhånd må du tilføre prosessen noe nytt. Ingen skal gå livet gjennom med dårlig samvittighet uten grunn.