Pårørende i ei lita bygd

«- 1000 ord» om pårørendekompetanse 2024.

Min rolle som erfaringskonsulent for pårørende i en liten kommune.

Etter noen år med tøffe påkjenninger som pårørende og etterlatt var jeg langt nede.
Jeg tok imot profesjonell hjelp på stedet der jeg bor og opplevde etter hvert å få
tilbake trygghet og et positivt selvbilde.

Da jeg kjente meg sterk og trygg på egne reaksjoner søkte jeg stilling som erfaringskonsulent.
Etter hvert fikk jeg arbeid som erfaringskonsulent for pårørende innen rus og psykiatri.
Det er lett for meg å sette meg inn i pårørenderollen siden jeg har pårørendeerfaring på
godt og vondt.

Når en er i en helt ny stilling, kan det være vanskelig å finne ut hvor veien skal gå. Snåsa Kommune
ga meg stor tillit ved å gi meg sjansen til å være der folket er. Jeg har tett samarbeid med
Mental Helse Snåsa, hvor jeg har hatt kontor siden 2016. Det samarbeidet er gull verd og gir positive resultater,
MHS har et tilbud som er åpent to dager i uka, og her har jeg mitt faste holdepunkt. Med godt kjennskap til
folket i kommunen, er det ikke vanskelig å se og høre at enkelte ikke har det bra.
Jeg var/er/blir en forlenga arm fra kommunen og ut til folket.

Da er det godt med kontoret mitt som er åpent for alle som vil. Jeg har ingen henvisning fra noen
instanser så jeg må finne mine og de må finne meg. Mange, som tar kontakt, har hørt om meg etter
at jeg har arbeidet flere år i feltet. Akkurat her er det godt at bygdedyret finnes.

Jeg har en møteplass for pårørende en gang i måneden på kveldstid. Der gir vi rom for erfaringsperspektiv
og lytter og lærer av hverandre. Pårørende kjenner seg fryktelig ofte alene og skamfulle og fylt med angst
og usikkerhet. De har ingen å snakke med som forstår hva de sliter med. Det å få kjenne at de ikke blir forlatt
til seg selv med sine problem, slippe å føle at de er de eneste med smertefull pårørendeerfaring, det er viktig i
hverdagen til pårørende.

Det er også viktig å huske på at pårørende, tross all påkjenning, ofte er en viktig støttespiller og ressurs for
den som er syk.

Jeg er organisert i familiesentralen i kommunen og har et godt intrigert fagmiljø gjennom fellesmøter på
avdelingen. Her oppdateres jeg på informasjon som er viktig for stillingen min.I tillegg til denne informasjonen
leser jeg meg også opp selv. I min stilling handler det også om å få folk ut på ulike aktiviteter. Aktiviteter,
gjerne sammen med meg og andre, er med på å forebygge ensomhet.
Når jeg ser at folk er ensomme må vi ofte lete i fortida og finne ut hva de var interessert i tidligere og litt
oppfriskning hvorfor de likte de ulike aktivitetene. Det er ofte ikke mere som skal til enn denne oppfriskningen
koblet sammen med støtte og informasjon om hva som skjer i egen kommune.
VI ER ALLE EKSPERTER I VÅRE EGNE LIV.

Etter fire år med prosjektmidler vedtok kommunestyret å opprette fast stilling som erfaringskonsulent, med
pårørendeerfaring i 25% stilling. Under Corona-en fikk kommunen prosjekt midler. Da ble det en periode hvor jeg
hadde 50 prosent. Pr i dag er jeg tilbake til 25%. Den stillingsprosenten er for lav i forhold til etterspørselen, og
fører til at jeg alltid har mange timer til gode.

På en eller annen måte er vi alle pårørende, som familie, venn eller kollega.

I media snakkes og skrives det mye om rus, og da oftest om narkotiske stoffer, selv om alkohol er det
vanligste rusmiddelet og fører til mye utrygghet og smerter for pårørende og til store omkostninger for
den enkelte og for samfunnet.  SSB har hatt en rus undersøkelsen vår /høsten 23 der viser det seg at
34% av den voksne befolkningen (16-70 år) drikker alkohol minst en gang i uka det siste året. Det sier sitt.

I arbeidet mitt opplever jeg stadig at det er vanskelig å nå pårørende til personer med med
rusproblematikk. Det er skammelig og skal holdes hemmelig. Jeg tror vi ser den samme
trenden i alle miljøer og ikke bare i en små kommuner

I Snåsa kommune har vi kjørt pårørendekurset «Ta Tak» tre ganger. Etter endt kurs har flere benyttet seg
av møteplassen etterpå. Sakte, men sikkert, har Møteplassen bygd seg opp til å bli ei trygg gruppe.
Noen kommer innom av og til og noen er fast. Jeg ser at det nytter.

Her trengs stor tålmodighet –Gi aldri opp. Siden jeg starta i 2016 så har jeg sittet alene på
Møteplassen kun en gang

Når jeg arbeider ute i felten kan jeg nå mennesker som ikke vil ha hjelp av det offentlige.
Derfor er det viktig at terskelen for å komme inn på kontoret mitt må være lav. Gradvis
bygger vi en relasjon som handler om tillit, ærlighet, omsorg og ikke minst respekt.

Hva gjør arbeidet mitt med meg som menneske?
Jeg får innblikk i hvor sammensatt den mentale helsa til folk er. Å kunne se det ekte i det
vakre levende mennesket – det gjør noe med meg. Jeg sender en stor takk til alle som tar
kontakt og gir av seg selv Det gjør så godt å finne trygghet, svar og løsninger sammen,
og å bruke det videre framover i samtalene. Ingen problem er for små og ingen er for store til å snakke om.

Når livet er tungt har vi har alle et håp, og et mål om at ting vil endre seg til det bedre.

Min rolle som erfaringskonsulent
for pårørende i en liten kommune.