– I helsevesenet og på systemnivå bør alle involverte delta i å sikre en nasjonal
innføring av erfaringskompetanse, på psykisk helse og rusfelt. Der må tillit få høyt
fokus, og ligge som et grunnlegggende fundament.
«Det er mangel på tillit, eller hvor solid tilliten er i enkelte landsdeler, som har landet konklusjonen. Selvsagt, er det jo å snu
ting opp ned, å sette eks-pasienter inn som nye hjelpere, i et sårbart terreng, som psykiatriske pasienter er. Ugangspunktet
er jo at tillit alltid har vært «skjørt» i denne sektoren. Fortsatt er det vanskelig å forstå hvorfor Bergen ligge lysår foran
Trondheim, i foredling av erfaringskompetanse?»I 2013 startet jeg i en jobb på et psykisk ambulant rehabiliterende team, – som var et oppsøkende tilbud
for mennesker med alvorlige diagnostiserte psykiske lidelser, – altså psykoselidelser eller bipolar lidelse.
Et tilbud for dem som i det øvrige hjelpeapparat, ikke greide å motta en tilstrekkelig behandling.Min stilling het erfaringskonsulent, og bakgrunnen i tidligere erfaringer og innleggelser, som var
nøkkelen inn i prosjektet. I tillegg til diagnose Bipolar lidelse, som jeg var født med, var jeg pårørende til familie,
med psykisk uhelse og rusmisbruk.«Som ny erfaringskonsulent oppstod ulike utfordringer relatert til rollen, for rollen hadde ikke faste rammer,
i Trondheim, og var ikke etablert i helsesystemet. Oppdaget ganske raskt ulike holdninger/forventninger hos behandlerne.
Det var mange diskusjoner og fasiter blant erfaringskonsulentene, som endel ville kalle erfaringsmedarbeider.
Selv nå i 2025, etter så mange år, er det ulik forståelse av erfaringsrollen, om hvor de bør plasseres, på ulike system og
bruker nivåer. I erfaringsmiljøet varierer synet på hva som er hensiktsmessig brukermedvirkning, hvor vil rollen ha best
effekt, på system eller brukernivå? Behovet for en mer bestemt, tydelig og nasjonal forordning, bør landes ned på
kommunalt nivå.
Stillingen var knyttet til tre arbeidsgivere, hos behandler teamet PART var jeg innleid via KBT,
(kompetansesenter for brukererfaring og tjeneste utvikling) der Trondheim kommune var tredjepart.»
Brukerfokus: hjelpe brukerne i deres hverdag via teamet, for etterpå analysere resultatet og se på «justeringer»
med team-kollegene.
Jeg ønsket at mitt oppdrag som erfaringskonsulent, skulle tilby bruker støtte og skape innhold i hverdagen. Praksis som
skulle få konstruktiv evaluering med temaet i etterkant. Metode som ga brukermedvirkning hos brukerne, og erfaringsutveksling
inn på behandlerteamet.
PART teamet, mine nærmeste kolleger i feltet, måte å inkludere og reflektere, gjorde det mulig å starte på mitt pioneer oppdrag.
Arbeidsstruktur: Det ambulante og oppsøkende behandler teamet, hadde praksis som gjorde at pasientene slapp
å møte på et kontor. De vi ble knyttet til, besøkte vi hjemme, eller et annet sted pasienten fikk velge.
Målet var å bidra til pasientene fikk det bedre, og gradvis fikk tilbake en mer kontroll over eget liv. Fleksible rammer,
ga meg stort spillerom for ulike aktiviteter. Jeg startet jobben med forståelse av å være «pioneer» –
at bare vi jobbet hardt, så skulle stillingen bli fast.
Adressa publiserte en dobbelsidig artikkel, et optimistisk intervju, av meg og en kollega, der vi ble «løftet frem» og
representert som håp og «ny behandling» i moderne psykiatri. Vi deltok på helsekonferanser, der fremsatt som «bevis»på at
helsevesenet innførte brukerkompetansen.
På de første konferansene sa jeg ikke stort, fordi vi hadde knapt møtt brukerne, og hadde ingenting å reflektere om rundt
arbeidet vårt.
Så noe føltes litt kaostisk og planløst, vi trengte å fylle inn rollen, så de første møtene på fagscenen ga litt konferanse»skrekk».
Arbeidet var uten tvil prestigefylt for psykisk helsevern, erfaringsmedarbeidere med tidligere pasientstatus var «i vinden» .
Så samtidig kjente vi veldig godt at vi var med på noe banebrytende.
Eksponering av egen psykehistorikk, i regionens største avis, var en påkjenning. Jeg hadde aldri snakket med andre enn
nær familien om dette. I tidligere arbeidsliv, hadde jeg aldri opplevd å kle av meg så «naken» , denne jobben gjorde at jeg strakk meg lengre, det handlet om å bryte gjennom en ny rolle i arbeidslivet.
Selv om vårt prosjekt ikke etablerte fast stillinger, har jeg aldri tidligere hatt en jobb, som har tilført like mye dybde og mening.
Viktig mål å få til dager med mening og aktivitet som var relavante for brukernes selvstendighet. Rapportere resultat, og bidra til at teamet fikk nyttige observasjoner. For at rollen skulle oppleves som verdifull for teamet,
var det viktig «å ta min vekt» av reelle oppgaver.Tillit og håp, en nøkkel til trygghet.
Det har alltid vært en glede å hjelpe andre, og brukerne på Part, med sine
ulike behov, var en spennende gruppe å bli kjent med. Ikke alle ønsket seg en relasjon, som hadde svært ulike ståsted.
Men når vi hadde blitt litt kjent, forsøkte jeg å møte dem og finne hver enkelts ønsker og behov. Å bygge tillit i nye
relasjoner er en interessant og viktig oppgave. Tillit krever respekt og gjensidig utvikling, et arbeid som behøver trygge rammer.Noen brukere ble mer selvstendige i tiden jeg var med dem, -fra å ha mange utfordringer, bruke mange
tunge medisiner, og ha hemmende vrangforestillinger, som begrenset livet .Det handler om kjemi og hvordan skape samarbeid. Sammen med noen brukere fikk vi løsnet noen floker,
og løftet livskvaliteten litt. Samarbeid med pårørende, bygge nettverk via lavterskeltilbud, løsne ting ut av gjengrodde mønster.
Kollegene på teamet var gode støttespillere, de hjelp meg inn blant brukerne på en hensikstmessige måter.
Behandlerne hadde ansvar for mange flere brukerer, mer sammensatte diagnoser og rusproblematikk.
De satte opp gjennomførbare realistiske planer, og utførte samvitiighetsfulle oppgaver. Jeg fikk tillit til dem som kolleger,
og de gav meg tillit tilbake.Jeg ønsket å ha en motiverende, positiv fremgangsmåte, optismistisk og samtidig respektfull.
Brukeren med vrangforestillingene lot «forestillingene» fikk mindre plass, gjennom distraksjoner,
vi fant på ting å gjøre, etterhvert som vi ble kjent. Vrangforestillinger ble aldri helt borte, men de ble dempet,
da vi fylte inn tankene med positive/andre opplevelser.
Det var stor stas da vi ordnet time og kom oss til frisør, noe som var åpenbart ikke var gjort på mange år.
Videre i hverdagen begynte vi å lage mat og planla at brukerens skulle få besøk.
Hos enkelte løsnet det mer, og livet fikk mer preg av et vanlig hverdagsliv, der brukeren kom ut av fastlåst mønster/adferd.
Etter et halvår var det ufarlig «at jeg fikk lov» til å vaske kjøkkenet ned, brukeren ønsket og kjøpte mere mat og mindre øl.
Praktiske råd
Store endringer møter ofte motstand, som når erfaringskompetanse skal integreres i tjenestetilbudet,
innebærer det store endringer både i roller, perspektiver og verdier. Under har forskningslitteratur beskrevet
noen grep som kan bidra til å fremme implementeringen.Man bør:
jobbe målrettet og systematisk med å skape en kultur som er recovery-støttende og samskapende, og som gir plass til en refleksiv praksis.
se på erfaringskonsulentene som en del av virksomheten, men samtidig vektlegge særegenheten med rollen.
tilby veiledning og opplæring som har fokus både på å bedre ferdigheter og fremme refleksjon- for eksempel «jobbskygging»
tydeliggjøre rollen som erfaringskonsulent og gi den nødvendig status.
sørge for at erfaringskonsulenten har nødvendig kunnskap om taushetsplikt, etablere rutiner for informasjonsutveksling medøvrige ansatte, og ha systemer for dokumentasjon av eget arbeid.
ledelsekultur som bidrar til tillit mellom erfaringskonsulenter og øvrige ansatte, hvor det er gjort nødvendige forventningsavklaringer,og hvor alle kan trekke inn erfaringskonsulenter ved behov
Ha gode rutiner for å forebygge og fange opp stress, og rutiner for hvordan man skal håndtere arbeidsrelaterte belastninger,egen helse og selvivaretakelse
sikre at erfaringskonsulenten har kontakt med et nettverk med andre erfaringskonsulenter.»
Hva er tillit?
Tillit er en positiv forventning om at andre vil innfri det som er avtalt.
Tillit bygges opp gjennom gjentatt kontakt og gjennom erfaringer som oppleves som gode av begge parter.
Gjennom en god tone, levering etter avtale vil det bygges, nærmest av seg selv, en usynlig kontrakt mellom partene.Hvordan bygger man tillit?
Tillit er et av få ord som skrives på samme måte for- og baklengs, og må tolkes slik at tillit må gå begge veier,
for at den skal fungere. Partene må ønske samme mål og være villig til å gi det som er avtalt, både faglig
og menneskelig. Akkurat som en bruker innen psykisk helse og rus trenger tillit til sine hjelpere,
må man ha tillit fra sine arbeidsgivere.
«Som i alt annet implementeringsarbeid, er det viktig å ha en bred innsats for å lykkes. Et mangfold av aktiviteter og
delprosesser må jobbe sammen mot et felles mål. Implementering må understøttes av tydelige politiske føringer,
påvirkningen må skje både fra enkeltpersoner og organisasjoner. Tjenestene må legge til rette for og være klare,
til å ta imot endringen som erfaringskonsulent rollen gir. Alle involverte må få tilstrekkelig opplæring og samme
tro på å lykkes.– Kilde: Napha og Helsedirektoratet.»
#klassekamp i helsevesenet
#implementeringsarbeid for å fremme nye holdninger i psykiatrien.
#ansett erfaringsmedarbeider i faste stillinger, ikke tilby en jungel av arbeidsgivere.
