En historie om en vanlig kommunalt ansatt, som ble leder for utdanningskomiteen.

Hele livet har vært prega av politikk. Jeg vokste opp med to politiske foreldre som var opptatt av solidaritet, fellesskap og samfunnet rundt seg. Hagen rundt huset vårt hadde pappa erklært som kampfri sone og barn på besøk ble avvæpna ved grinda. Tror det var vanligere å ha «tungt bevæpnet» på lekebesøk på 80- tallet enn nå. Foreldrene mine snakka med meg, vi diskuterte verden ved middagsbordet, gikk i 1,mai og 8.mars tog og hadde palestinaplakater på veggene i stua. Jeg vil si at jeg ble godt oppdratt i tidsånden på venstresida, likevel relativt udogmatisk, hjemme var det mer visesang enn studiesirkel.

På ungdomsskolen våknet mitt selvstendige engasjement, så jeg meldte meg inn i både Ungdom mot EU og Rød Ungdom. Norge hadde en levende EU-kamp, og klasserom, familieselskap og arbeidsplasser delte seg i ja/nei fløyer. Jeg syntes det var herlig. Det var lov å diskutere politikk, alle gjorde det og det var alltid et demonstrasjonstog å gå. Og jammen vant min side, det ble nei til EU, det ga tro på at det er verd å jobbe politisk.

Så fulgte år med mange, mange timer med politisk arbeid, både i partiet og ulike organisasjoner. Dette var lærerike år. Ikke bare diskuterer man politikk, det er mye praktisk arbeid som må gjøres. Politikken er en god skole for å lære å organisere møter, holde innlegg, skape oppslutning og entusiasme. Men nettopp entusiasme er en ustabil kilde, og jeg som mange andre møtte den berømte veggen etter år med studier, arbeid og et høyt politisk tempo. 

I mange år var jeg det som ble omtalt som sofaradikal, uten at jeg lå på sofaen av den grunn. 

Livet kommer i ulik styrke og for meg storma det. Samtidig som jeg fikk mine to barn ble mamma markant dårligere. Hun hadde slitt i mange år etter en trafikkulykke, da jeg var ti år ble hun ufør, og fikk et alvorlig angrep av kreft. Vi rundt henne forstod kanskje ikke hvor psykisk syk hun var, hun skjulte det godt, helt til alt sammen rakna. I flere år pendla jeg mellom hjemstedet og foreldrene mine i et forsøk på å hjelpe og avlaste. Disse årene som pårørende lærte meg at vi er lite verd. Ingen spurte om hva vi tenkte, viste, trodde eller trengte. Jeg kunne ha fortalt en ganske annen historie en mammas innøvd lekse hos legen, hadde jeg bare fått lov. Kanskje ville det ha redda henne, eller kanskje ikke?

Sommeren 2011 tok hun det fatale valget å avslutte livet. En julinatt med et underlig lys leita vi etter henne, men vi fant henne ikke i tide. Plutselig var jeg etterlatt, med to bittesmå barn. Plutselig revna verden og jeg måtte sørge for at den ikke gjorde det, av hensyn til ungene og meg selv. 

Hvorfor skriver jeg om dette i en tekst om å komme inn på stortinget, tenker du kanskje? Jo, fordi det er en så viktig del av mitt liv, det preger min måte å tenke på og ta avgjørelser. Og selvsagt fordi det skrives for lite om det. Mange tror at vi ikke lenger har tabu knytta til psykisk sykdom og selvmord,
det vil jeg avkrefte. Folk har kryssa gata for å slippe å snakke med meg, naboer smatt inn når jeg kom ut, det kan fortsatt bli en rar og ekkel stillhet når jeg nevner henne i sosiale settinger. 

Men mamma var mer enn sykdommen sin. Jeg har sett psykiatrien i Norge bygges ned foran øya
på de som trenger det aller mest. 

Å jobbe har alltid vært viktig for meg, jeg er opptatt av faget mitt og investerer mye av meg selv i jobben.  Etter at mamma døde var jeg tilbake på jobb i barnehagen etter noen uker. For meg fungerte det som en pause fra de bråkete tankene som pressa seg på. Det er faktisk ikke tid til å tenke på så mye anna enn jobben i barnehagen.

Jeg gikk fra jobben på gulvet i barnehagen til jobben som stortingsrepresentant, og det gir meg trygghet i de tidvis vanskelige avgjørelser. Rammene i barnehagen var det som førte til at jeg reiste meg fra den radikale sofaen og begynte å jobbe aktivt politisk igjen. Vi løp stadig fortere, fikk flere oppgaver, men ikke flere kollegaer. Mange dager i uka grein jeg etter jobb, av utmattelse, dårlig samvittighet overfor de barna jeg ikke fikk fulgt opp eller av frustrasjon. Men, tårer endrer ikke virkeligheten, sjøl om de tidvis flommer i barnehagen og ellers i offentlig sektor. 

I 2019 ble jeg valgt inn på Fylkestinget i Trøndelag etter en intens og morsom valgkamp. Vervet som gruppeleder ga et delvis frikjøp og mulighet for å jobbe mer med politikk og etter to år på fylkesnivå ble jeg valgt inn på Stortinget.

Verden ble igjen snudd på hodet, jeg ante ikke hva jeg gikk til og i starten var det overveldene. Stortinget har et eget stammespråk hvor det snakkes i forkortelser som igjen oppleves som koder.
Jeg har måtte spørre så mange ganger om hva de ulike bokstavkombinasjonene står for, heldigvis er det også mange som er villig til å svare en nykomling. Stortinget er også stivt og formelt, vi har regler for hvordan vi snakker og hva vi kan ha på oss. Det var lite fra barnehagegarderoben som var gangbart i Stortingssalen, for første gang i mitt liv eier jeg nå en drakt. Jeg bestemt meg for at motstanderne ikke skal få ta meg på utseende og påkledning, så tatoveringer dekkes, blæseren og pumpsen brukes flittig, inni meg er jeg like rød og rasende. Jeg vet hvor jeg kommer fra, jeg vet hvem som stemte meg inn. Jeg kjenner de i ryggen når jeg entrer talerstolen, de gir meg kraft og motivasjon.

Du vil kanskje også like...

1 kommentar

  1. Takk for at du deler hvordan du opplevde å komme på «tinget», vi heier på deg, og vet du har en dybde som blir et bra verktøy i arbeidet ditt.

    – helseskribent Tone Berg

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *