Mestringsprosesser og ulike faser for etterlatte:
Hvordan forstå tap i et fenomenologisk perspektiv? (coping processes)
Først vil jeg nevne at artikkelen ikke er rettet mot de nysørgende,
men de som kanskje har lagt det første og andre år bak seg.
I tillegg er det viktig å ta inn at alle selvmord kommer fra et unikt
habitat, som vil si at familie, venner, skole eller arbeidsliv vil prege
sorgarbeidet og evnen til å bevege seg ut av sorg.
Noen vil ha «tykke beskyttende vegger» rundt seg, mens andre må jobbe
alene med tapet.
På en eller annen måte må en selvmordsetterlatt, skape
en gjenoppbyggelserettet prosess, hvor man forsøker å komponere:
«det nye livet uten» å få til en ny kurs for livet. Til det må etterlatte omsider
skyve vekk de emosjonelle reaksjonene av tapet .
Et selvmord kan føre til livsendringer som gir store konsekvenser. Et selvmord kan
kan gi store endringer i økonomi, hvis døde var ansvarlig for en betydelig del
av familieinntekten.
Et selvmord etterlater seg et «endelig tap» som ikke er reversible.
Døde memmensker kan eksempelvis ikke komme tilbake.
Dette er svært vanskelig for mange, og forsøker å stille kontrafaktiske
tanker som «hva om…» eller «hva hvis…kan prege tanke prosessen hos mange
som opplever denne type tap.
En taps orientert (loss oriented) hvor fokus er at man snakker sant om det
man har mistet, og våger å sørge over det tapte, på en oppbyggende måte.
ER et restaurerende (restauration-oriented) forsøk på å skape «det nye livet uten»
og drar seg forbi de emosjonelle reaksjonene av det tapte.
Etterlatte etter selvmord opplever ofte at konskvensene er brutale og
altoverskyggende. Mange blir berørt. Vi vet at denne gruppa står i fare for
å utvikle betydelige helseplager, både fysisk og psykisk.
Begrepet «postvention» beskriver ulike tiltak som kan bidra til å redusere
negative følger for dem som er berørt av selvmord.
I et sånt perspektiv som dette blir, er det viktig at etterlatte og hjelpere har
felles forståelse for de ulike formene for tap som etterlatte m forholde seg til.
