Miste seg selv

Noen ganger kan det å miste seg selv, eller med andre ord, «tryne skikkelig» være det
som trengs for å finne tilbake til seg selv. I praksis kan det bety å løse seg fri fra visse
bånd, fra kvelende omgivelser og press som bygger opp stress og angst.

«Å miste seg selv» betyr ikke å gå seg bort fra livets vei. En konstruktivt tolkning kan være å gjenoppdage
seg selv. Man har kanskje «rota seg bort», fordi man slutta å ta var på seg selv.»

Våre grunn instinkter har ofte en autorefleks, når man «føler seg fortapt», kan vi automatisk tro, at vi er langt
unna, veien, tilbake til oss selv.

Livet byr på finurlige opplevelser og vi trenger åpenhet for å få mer lærdom.

At man klarer å frigjøre seg fra visse bånd, som trykker en ned, som hvis en gruppe trakkaserer, vil det «sale opp» ditt stressnivå.
Ytre påkjenninger og usunne relasjoner, vil prøve å «senke» din personlighet. Misunnelse og maktkamp kan utløse mange «usynlige» angrep.

Å miste seg selv, betyr ikke alltid at man har gått seg *vill*. Ofte får en mulighet til å gjenoppdage seg selv.
Hvis du har gått deg bort, kan du havne på det stedet, der situasjonen snur ,og du klarere å begynne med å ta vare på deg selv igjen.

Hjernen bør få dra på regelmessige “hjerneferier”.

Et interessant konsept som alle kan utforske. Nøkkelen er enkel: ta et steg tilbake fra alt rundt deg,-  for å
gi mulighet for å oppdage nye ting. Det vil hjelpe å få tilgang til stimulerende opplevelser hvor du oppdager mer deg selv,
og hvem du egentlig er.

Tør du? – finne mot til å «forsvinne» , trekke deg tilbake for å finne deg selv?

Det fins de som aldri “mister” seg selv, ikke én eneste gang i løpet av livet. Om du tror det eller ei, så kan det være sunt, og ikke farlig å «ramle i grøfta» noen ganger. En livssyklus får ikke en rett linje som fører til en konkret adresse.

Vi må huske at, hver gang vi kommer ut av ei krise,  er vi blitt sterkere og tryggere.  Vi får økt kunnskap om å bevare oss selv.

Selvhevdende og oppbyggende tanker….

Har situasjonen blitt destruktiv og nedbrytende: «da nevnes første bud:  «Sett deg selv først,  beskytt dine grenser, og vær tydelig
med dine viktigste prinsipper. Det bevarer din «riktige kapasitet,» og omgivelsene kjenner måla dine og veien du skal gå.

Noen ganger vil kjernen din smuldre fra hverandre. Akkurat som steinene på stranden, som slipes ned av havets stormer.

• Når det skjer er det umulig å gjenkjenne ditt opprinnelige vesen, din essens. Det samme kan angripe med din selvtillit og
  personlighet

• Å finne tilbake den indre dissonans, som er det mellom hvem du en gang var, og hvem du er nå. Vil definitivt være en måte
  å åpne øynene på. 

  Da forstår du hvorfor situasjoner med høy slitasje kan være veldig farlige.

Som frivillig og engasjert, vil det oppstå utfordringer, som gjør det svært viktig å kjenne egne begrensninger.
Man kan plutselig stå alene, med for mange oppgaver. Har du blitt med å starte et
gruppeprosjekt, kan kjennes overveldende og bli stående igjen med ferdigstilling alene.
I frivillighet er det svært viktig med god kommunikasjon, og realisme rundt hva man faktisk kan bidra med.

«Ingen klarer å skape alt vi ønsker hele tiden. Alle har forpliktelser å leve opp til, mål å nå
og mennesker å ta vare på. Noen ganger kommer vil vi føle oss utafor og forvirret, litt fortapt.
Da skal vi vite, at «tomrommet» vi føler inni oss selv, det eksisterer jo ikke.
Det er et «rom» som oppstår  når vi  er midt i et kaos.»