Noen ganger må man miste seg selv, eller med andre ord,
«tryne skikkelig» for å finne tilbake til seg selv.
I praksis kan det bety å løse seg fri fra visse bånd, fra kvelende
omgivelser og press som bygger opp stress og angst.«Å miste seg selv» betyr ikke å gå seg bort fra
livets vei. En konstruktivt tolkning kan være å gjenoppdage
seg selv. Man har kanskje rota seg bort, fordi man slutta å ta
var på seg selv.Det kan være sånn, at hvis man «mister seg selv», så tenker
vi ubevisst, at vi er langt unna, veien, tilbake til oss selv.Livet er finurlig og vi trenger åpenhet for å få mer lærdom.
At man klarer å frigjøre seg fra visse bånd, som trykker en ned,
som når en gruppe trakkaserer, vil det «sale opp» ditt stressnivå.
Ytre påkjenninger og usunne relasjoner, vil prøve å
«senke» din personlighet. Misunnelse og maktkamp kan utløse
mange «usynlige» angrep.Å miste seg selv, betyr ikke alltid at man har gått seg
*vill*.
Det gir ofte en mulighet til å gjenoppdage deg selv.
Hvis du har mista deg selv, kan du komme til det stedet, du snur
situasjonen og begynner å bry deg om deg selv.Hjernen bør få dra på regelmessige “hjerneferier”.
Et interessant konsept som alle kan utforske.
Nøkkelen er enkel: ta et steg tilbake fra alt rundt deg,- for å
gi mulighet for å oppdage nye ting. Det vil hjelpe å få tilgang
til stimulerende opplevelser hvor du oppdager mer deg selv,
og hvem du egentlig er.
Tør du? – å våge finne mot til å forsvinne for å finne seg selv
Det fins de som aldri “mister” seg selv, ikke én eneste gang
i løpet av livet. Om du tror det eller ei, så kan det være sunt, og
ikke farlig å «ramle i grøfta» noen ganger. En livssyklus får ikke
en rett linje som fører til en konkret adresse.Vi må husta at, hver gang vi kommer ut av ei krise, hav vi blitt
sterkere og tryggere. Vi øke kunnskap til å bevare oss selv.Selvhevdende og oppbyggende tanker….
Har din situasjon blitt destruktiv og nedbrytende: «da nevner vi
første bud: som er «Sett deg selv først, beskytt dine grenser, og vær
tydelig med dine viktigste prinsipper. Det bevarer din «riktige kapasitet,» og
de rundt kjenner måla dine og veien du skal gå.
Noen ganger begynner kjernen din å smuldre fra hverandre.
Akkurat som steinene på stranden, som slipes ned av havets stormer.
- Når det skjer er det umulig å gjenkjenne ditt opprinnelige vesen, din essens.
Det samme kan angripe med din selvtillit og personlighet - Å finne tilbake den indre dissonans, det mellom hvem du en gang var, og hvem du er
nå. Vil definitivt være en måte å åpne øynene på. Da forstår du at situasjoner med høy
slitasje kan være veldig farlige.
Som frivillig og ivrig, oppstår det flere utfordringer, som gjør det viktig å kjenne egne begrensninger.
Plutselig så står man der alene, med altfor mange oppgaver. Har du vært med å startet et
gruppeprosjekt, og blitt stående igjen med ferdigstillingen alene.
En bismak jeg flere kjenner til, om å levere noe man ikke blir fornøyd med, fordi man mar for mange hensyn,
til andres tanker og meninger.Ingen klarer å skape alt vi ønsker hele tiden. Vi har alle forpliktelser å leve opp til, mål å nå
og mennesker å ta vare på. Til tider kommer vil vi føle oss utafor og forvirret, ganske utenfor alt.
Da må vi vite, at vi skaper «tomrommet» inni oss selv, som ikke finnes.
Det kommer altid når det skapes kaos.
