Eva «etterlatt»

Jeg utdannet meg som psykodramaleder/terapeut i 2006, og registrerte virksomheten i BREG
som psykoterapeut. I 2008 innlemmet jeg etterlatte ved selvmord som en målgruppe, fordi
jeg tenkte jeg kunne bidra med noe der. Det tok lang tid før jeg kom i direkte kontakt med andre
etterlatte. Jeg trodde at LEVE var for de med ferske etterlatteerfaringer og nye sorgprosesser.
Derfor var det vanskelig å gå på «kafetreff,» el.l, jeg meldte meg inn som medlem, husker ikke
når,… uten å møte andre etterlatte.

Det sier litt om at åpenheten ikke var all verden bare for ti år siden?
Langsomt kom jeg i kontakt med andre etterlatte via min profesjon som psykodramatiker og
kunstterapeut. Det var først etter å ha møtt Eline Medbøe, at jeg tok kontakt med LEVE lokalt
for å lage Minneteppe utstilling i Trondheim.

Via flere omveier ble jeg invitert til LEVEs førjulstreff for å dele min historie. Minneteppet er et
tre med dekoreringen som formidler «minneutrykk» fra forskjellige etterlatte. Jeg avrundet min
fortelling med å invitere de andre til å gjøre treet til et felles minnetre.
Da fortsatte snøballen å «rulle» for min del. Jeg fant de forebyggende kursene hos Vivat, hvor
jeg søkte meg inn som kursleder, ut fra erfaringen som psykodramaterapeut. De hadde et todagers
førstehjelpskurs, hvor jeg møtte Rita, som da var leder i LEVE sør Trøndelag. Så ble jeg spurt om å
delta i styret, noe jeg var tvilende til, men som jeg takket «ja» til. Dette ga mulighet til å bli kjent
med andre etterlatte, og LEVE som frivillig organisasjon. Jeg deltok på mange samlinger, og
konferanser, og syns jeg fikk et greit innblikk i organisasjonensamtidig som jeg knyttet eget nettverk.
Jeg skjønte at LEVE hadde mange medlemmer med erfaring fra langt tilbake i tid. Jeg kjempet med egen
skam over å ha vokst opp med fortielse og manglende bearbeiding, som antakelig ga meg en fastlåst
og komplisert sorg.

Hos Leve:
Jeg ble «tatt i mot», fra første gang jeg tilbød å lage kurs for etterlatte barn, ble jeg invitert til et
styremøte i Oslo. Det forteller at det fantes få arenar og lite tilbud til denne gruppa. I samarbeid med
Unge LEVE forsøkte jeg å finne veier til å skape «noe». Det ble bokprosjekter «de glemte sørgende»-
som ble mulig på grunn av et samarbeid med en ung etterlatt som bidro på filmen. «Livet går faktisk videre».
Den fortalte meg at unge som prøver å glemme, fortrenge, avlede seg selv, blir innhentet av hendelsen,
hvis de ikke møter seg selv på alvor.

Jeg har veldig stor respekt for de unge etterlatte, og forsøker å vise det med å gi plass til Christoffer,
som startet som leder i Unge LEVE.
Er veldig stolt av sorggruppa som jeg utviklet og ledet sammen med psykodramakollega Lillian Tiller.
Jeg skrev en rapport om sorggruppa, der det kom mye god tilbakemelding, blant annet at man fikk
et verktøy å bruke i hverdagen. En av de yngre sa: «Det var så godt å lette litt på sløret». Det sier noe
om betydningen av en arena for å dele og åpne seg.

– «Jeg vil si noe om åpenheten etter Ari Behn tok sitt eget liv. I forskjellige fora ble det mer allment å
snakke om selvmord. Noen utrykte at de var overrasket over at de selv følte seg berørt, og at det
angikk dem. Når han kunne ta livet sitt, så kunne hvem som helst gjøre det. DA skjønte jeg at
den oppfatningen kanskje ikke er så vanlig. For disse menneskene forsvant den beskyttelsen da?
Selv opplevde jeg aldri den beskyttelsen.
Jeg holder mange kurs i forebygging av selvmord- i nært samarbeid med LEVE. Det er et godt
samarbeid. LEVE skal bli synlig. Jeg formidler manualen, og temaet vekker mye i de som deltar
på kursene. Å vite at selvmordstanker er mer vanlig enn vi ønsker å tro, gjør noe med oss.
Er det farlig å snakke om det? Det er i hvert fall smertefullt å ta innover seg at livet kan oppleves
så fælt at selvmord kan oppleves som en mulighet. Det handler om å forholde seg til lidelse.
Kanskje er det selve kjernen i hvorfor åpenhet krever så mye? Det handler om å forholde seg
til smerte, en smerte som ikke har en quick fix, som ikke har en umiddelbar løsning heller.
Mange forteller at de tenker nødtelefon 113, som første handlingsmulighet.»