SEPTEMBER

Spread the love
Artikkel basert på bakgrunnstoff fra Tidsskriftet, foto: Pixabay

Vi vet at selvmordstallene ikke har gått ned de siste 20 åra, til tross for handlingsplaner,
økt kompetanse og bedre (?) behandling. Forskning forteller oss at selvmordene skjer i
hovedsak blant mennesker som ikke er i psykiatrisk behandling, og samfunnsmessige
forhold er hovedårsaken til at raten ikke blir lavere.

I Norge åpnet et nasjonalt program for forebygging av selvmord i 1993, og ble det andre landet i verden etter Finland. To år senere kom den første handlingsplanen mot selvmord.
I 2008 kom retningslinjene til forebygging av selvmord i psykisk helsevern, og i 2014 den hittil siste handlingsplan mot selvmord og selvskading. Stortinget har vedtatt å utarbeide en ny handlingsplan.

Enstemmig vedtak fra 2018 ber regjeringen legge fram ny handlingsplan for forebygging av selvmord og selvskading, inkludert forebygging av selvmord blant pasienter innlagt eller nylig utskrevet fra psykisk helsevern.

10.09 2019 holdt Leve et foredrag i Statens Hus, ved Prof. Heidi Hjelmeland.
Hun fortalte om ulike kulturelle kontekster innen forskning, om uheldige sammenkoblinger med biokjemi (psykiske lid.) som har opprettholdt «myter» innen selvmordsadferden.
LEVE – Landsforeningen for etterlatte ved selvmord, etablert 1999, frivillig organisasjon med hovedformål å sikre omsorg og støtte til etterlatte ved selvmord. 


LEVE og Unge LEVE deltar i regjeringens arbeid om ny nasjonal handlingsplan for selvmordsforebygging i Norge. Selvmord må anerkjennes og prioriteres som et av landets største samfunns- og folkehelseproblem.

Selv med ulike tiltak er selvmordsraten allikevel stort sett uendret i Norge fra 1998 til 2018.
I samme periode har en betydelig nedgang skjedd i Danmark, mens utviklingen i Norge og Sverige har vært ganske lik. Vi har altså i 20 år hatt målrettede programmer for å redusere selvmordsratene – tilsynelatende uten stor nytte.

Manglende evaluering

Øivind Ekeberg hadde hovedansvaret for å utarbeide det nasjonale programmet i 1993. Handlingsplanen fra 1995, foreslår at tiltak blir redusert eller kuttet. Det ble for eksempel anbefalt regionale selvmordsforebyggende ressurssentre i universitetsbyene med seks til ni ansatte, mens det i REALITETEN ble opprettet halvannen stilling på hvert sted.

Dersom handlingsplaner skal være nyttige, må det være strukturert oppfølging og evaluering av tiltakene, og internasjonale fagpersoner må delta. Den siste handlingsplan fra 2014, tar ikke utgangspunkt i tidligere planer med evaluering av hva man burde gjøre mer eller mindre av.

Kritikk
Flere har kritisert de selvmordsforebyggende tiltakene, og det ensidige fokuset på biomedisinsk kunnskapssyn med særlig vekt på depresjon. Kritikerne mener det er et tynt kunnskapsgrunnlag at minst 90 % av selvmordene, har en underliggende psykisk lidelse.
Synspunktet er diskutabelt. Vanlige lidelser ved selvmordsatferd er affektive lidelser, personlighetsforstyrrelser og atferdsforstyrrelser som skyldes bruk av psykoaktive stoffer.
Mange har også mer situasjonsbetingede tilstander, slik som akutt belastningslidelse, som varer noen dager, eller tilpasningsforstyrrelse, som vanligvis går over i løpet av seks måneder.

Det var mangedobling i forskrivningen av antidepressive legemidler i Norden i årene 1995–2005. Dette førte ikke til noen nedgang i selvmordsraten.

Vi må etterlyse mer oppmerksomhet mot kontekstuelle forhold. Forholdene pasienten lever i er avgjørende, og kan utløse en akutt belastningslidelse, tilpasningsforstyrrelse eller andre reaktive tilstander. De som ivaretar pasienter etter selvmordsforsøk, skal ha oppmerksomhet mot kognitive, psykodynamiske, familiære, relasjonelle og sosiale problemer. Helt klart i mindre grad mot biomedisinske og medikamentelle forhold, selv om dette ofte er en integrert del av oppfølgingen.

Skifte spor del 2

2 kommentarer

  1. Tilbaketråkk: ØIVIND EKEBERG
  2. Tilbaketråkk: Leve

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *