Trivselssykepleier!

Trivselsykepleier Mads Bøhle, jobber med barn som har kreft.
Han startet i jobben i 2008, og er faktisk den eneste i verden med
denne tittelen (?) han fpår korrigere hvis det er feil!

Mads Bøhle er født i Trondheim, men vokste opp på Hedmarken, og folkedans er
hans lidenskap. Har danset i forestillingen Bør Børson og Folk og røvere i Kardemomme by ved
Trøndelag teater, samt turnert med Putti plutti Pott i flere år.

Da Mads var nyutdannet barnesykepleier så han det fine atriet i det nyåpnede
*Kvinnebarnsenteret på St.Olav* «- her vil jeg lage en utekinoforestilling» tenkte han.

I september 2007 arrangerte han sammen med Kosmorama den store Film og Kinodagen.
Barnekreftforeningen hørte om dette vellykkede prosjektet og tilbød han stillingen som aktivitør.

Det var akkuret en sånn stilling jeg hadde drømt om, min plan som sykepleier er å skape magiske
øyeblikk.  Nå åpnet den muligheten seg.  Som Barnesykepleier på St.Olav har han utviklet rollen sin,
og funnet ulike måter å skape magiske øyeblikk i sykehushverdagen.

Mads har ingen fasit svar, og mener det aller viktigste er å tørre å være annerledes. Hans
mors fortvilelse går han alltid med caps på innendørs og på jobb som trivselsykepleier,
og eier minst 70 ulike caps og hatter.

Caps er endel av «uniformen», og jeg husker godt engang jeg ble bedt om å besøke en gutt som
lå på slutten, hvor jeg ble stående utenfor rommet å vurdere om jeg skulle ta av capsen før jeg gikk inn:
» min voksne stemme sa at jeg skulle ta av meg lua»
Rommet var fullt av sørgende familie. – jeg valgte å la capsen være på, for  gutten sin del, han kjente
meg best med capsen, og ville bli urolig hvis jeg tok den av. Etterpå unnskyldte jeg meg til foreldrene,
og forklarte dem hvorfor jeg ikke tok av lua.»

«I jobben din som trivselssykepleier hvor du pleier kreftsyke barn, hva lærer barna deg?
Av barn får man innblikk i en annen virkelighetsoppfatning og forforståelse av ting som
har skjedd, skal skje og på sykdom, dette syntes jeg er veldig artig. Jeg tar ofte med meg
dette videre i mitt arbeide som barnesykepleier og føler at disse betrakningene hele tiden
påvirker min yrkesutøvelse.

Et eksempel var jenta som var så redd for slanger.
Vi sykepleier kaller jo intravenøs-settene for slanger, der barna får medisin eller intravensøs
væske igjennom. Jenta trodde det var slanger i rommet siden vi sykepleier sa det ordet
ganske ofte.
Da jeg oppdaget hennes redsel, at fagspråket vårt trigget henne, kalte jeg intravenøsslanger for
intravenøsledninger. I møte med barn og ungdom og deres pårørende er det viktig å være til stede
med ” hele seg”, som sykepleier må man bruke alle sine sanser for å kunne observere og gi god sykepleie.»

Når jeg kommuniserer med barn er det viktig å ha bakgrunnskunnskap om barns utvikling, sykdom og
kommunikasjon. Det finnes ingen fasit i samtale og lek med syke barn, jeg må improvisere ut i fra min
faglige kunnskap og intuisjon i hver enkelt situasjon.

For meg er det viktig å ha god tid i møte med det syke barnet, selv med travle sykehushverdager er det viktig at
man ” er tilstede med hele deg” når man går inn på pasientrommet.  Selv om jeg bare har bare 2 minutter til rådighet
er det viktig at jeg ikke virker stresset, jeg prøver hele tiden da å reflektere over min egen adferd i nuet og skaper ro i ”rommet”