Hilde Carin Storhaug har siden 2016 styrt Leve Sør-Trøndelag med stødig hånd.
Med effektive møter hver måned for styret, og orden på struktur og økonomi.
Styremedlemmer har bringt inn sterke engasjement, som har gitt godt arbeids klima.
Vi har diskutert nullvisjon i en paneldebatt, gjorde det samme med tema utenforskap.
I Leve kjenner vi til ensomhet i samfunnet, at folk skjemmes og ikke vil vise det frem.
Innafor «Levefamilien» bør det være en naturlig høyde for å diskutere alle ulike
former for utenforskap.
Som fylkesleder ga Hilde Carin tillit til hver enkelt, en forklaring til at vi våget å prøve
ut mye uprøvd . Etterhvert tok det kort tid å startet opp nye ukjente prosjekter, vi hadde
lært å jobbe sammen som team. Det største var i fjor, 2022, etter min mening, et seminar
og artistkveld på Rockheim.
Bidragsytere eller gjester vi har invitert, er blant annet mobbeombudet,
endel politikere, og forsker på selvmord. Forfatter av Rådebank hadde et klokt seminar
om temaet. Under pandemien markerte Leve verdensdagen for forebygging av selvmord
med et mindre publikum og streamet hele innholdet på Facebook.
«Hvor lenge er det siden du mistet din mann?
–hvordan fungerte samfunnet da, i forhold til en selvmords tragedie?»
19. februar i år var det 20 år siden han døde.
Sett i forhold til at det også i 2003 var mellom 500 og 600 som tok sine
liv hvert år, var det lite fokus og oppmerksomhet rundt tematikken slik jeg
husker det.
Omgivelsene var preget av at suicidalitet og selvmord
snakket man ikke så mye om. Jeg kan ikke huske at jeg visste om andre
etterlatte etc, – og min kunnskap om suicidalitet var nok også mye basert
på myter, – personer som tok sine liv var per def. psykisk syke, og selvmordsforsøk
eller “trusler” om å ta sitt liv, bare var et rop om hjelp. Det var også forholdsvis
uvanlig at dødsannonser sa noe om dødsårsaken. Selv jeg, som valgte å være
åpen om at han hadde tatt sitt liv, valgte “forlot oss i dag”..
Når man har barn som er sjokk og sorg, hvordan var det å være foreldre, oppå egen sorg?
«Min egen sorg ble nok satt på hold. Alt handlet om å ta hverdagen tilbake,
opprettholde rutiner, skape forutsigbarhet, være tilgjengelig. Barna var 11 og 13 da faren
deres tok livet sitt. Jeg var i full jobb og studerte ved siden av. Det fantes ikke tilbud av noe
i regi av “det offentlige” verken for barna eller meg.
Vi ble i alle fall ikke tilbudt noe, utover samtale med en prest på dødsdagen.
Men jeg hadde en arbeidsgiver som la godt til rette for at jeg skulle klare aleneforeldre-rollen,
og så meg som etterlatt. Han var lege og var full av livserfaring. Men igjen – tilfeldigheter.
Verken barne- eller ungdomsskolen hadde planer for hvordan
de skulle håndtere at en elev hadde mistet en forelder i selvmord. Men de hadde planer
dersom noen døde i en ulykke eller døde av kreft.. Heldigvis hadde vi gode folk rundt oss;
familie, gode og nære venner, kolleger og skolekamerater. Jeg fikk et nært forhold til flere
av min manns beste venner og kolleger i tiden etterpå. De stod også for den faglige hjelp og støtte
jeg hadde behov for når jeg ikke helt visste min arme råd.»
Hvordan startet veien inn i Leve…
«Det var tilfeldigheter som gjorde at jeg ble kjent med LEVE. En nabo hadde lagt merke til en bitteliten
rubrikkannonse i Adresseavisen noen dager før bisettelsen – det var informasjon om et “kafe-møte”
for etterlatte ved selvmord. Jeg kjente ikke til LEVE, som ble stiftet på nasjonalt nivå i 1999. Ei heller
at det var et fylkeslag i Sør-Trøndelag,som jeg mener å huske ble etablert rundt 2001.RVTS har “alltid”
hatt tett og nært samarbeid med LEVE, men detaljenerundt opprinnelsen for dette samarbeidet kjenner
jeg ikke så godt til. Da jeg begynte å engasjere meg lokalt var Bente Espeland ved RVTS fylkesleder, og
den neste fylkeslederen Rita Småvik – var også ansatt ved RVTS og i tillegg kursleder i VIVAT
selvmordsforebygging: Det var nok i den forbindelse at LEVE i Sør-Trøndelag kom i gang med
regelmessige kurs i hvordan den vanlig mann i gata kunne bli mer oppmerksom på selvmordstanker,
og kunne lære seg å snakke om temaet på en trygg måte.(De første kursene het da også SAFETalk – senere Ops).
Nå fasiliterer LEVE Sør-Trøndelag to OPS-kurs i året for alle interesserte og det er gratis å delta,
og alle likepersoner får tilbud om gratis todagers VIVAT-kurs (Førstehjelp ved selvmordsfare).»
Fortell om de første åra som frivillig og vervet ble som fylkesleder?
«Jeg meldte meg nokså umiddelbart inn i organisasjonen, for å støtte arbeidet deres med ivaretakelse av etterlatte.
Det var nok et inderlig ønske om å kunne bidra til at nye etterlatte ikke skulle oppleve det samme tomrommet
etterpå som oss som var drivkraften hos meg – som hos mange av de andre ildsjelene i LEVE-, men det skulle gå
nærmere ti år før jeg hadde kapasitet til å forplikte meg til å bidra. Jeg husker jeg responderte på en
årsmøteinvitasjon fra fylkesleder i 2013 (som forøvrig også var en kollega av min avdøde mann og altså ansatt på RVTS),
og ble valgt inn som 2. vara som resultat av et benkeforslag. Så gikk det litt slag i slag – som det gjerne gjør,
med likepersonskurs og samtaler med nye etterlatte, samt verv som nestleder før jeg overtok som fylkesleder
i 2016/17 tror jeg det var. Jeg utviklet etterhvert et sterkere engasjement for selvmordsforebygging og ble
også frivillig i Kirkens SOS sin krisetjeneste i noen år fra 2014.»
Klarer Leve å mobilisere lokal samfunnet på dette tragiske tema?
Forklare fellesdugnaden og at det som trengs er inkluderingsarbeid?
«Om LEVE klarer det alene, er jeg dessverre noe tvilende til. Det er ikke og skal heller ikke, etter min mening,
være en frivillig organisasjon alene sitt ansvar å mobilisere samfunnet. Men LEVE kan, skal og vil bidra.
Organisasjonen er dessuten for liten, et sted mellom 1500 og 2000 medlemmer på landsbasis, og muligens
for eksklusiv (Landsforeningen for ETTERLATTE ved selvmord), selv om antal potensielle medlemmer er høyt;
bak hvert selvmord regnes minst 10 nærstående – og så har du alle andre som berøres; venner, naboer, arbeidsgivere/
kolleger, lokalsamfunn etc etc. Grunnpilaren i arbeidet tuftes på frivillighet. Og mange frivillige lever travle liv.
Sekretariatet (i Oslo) har heldigvis blitt styrket de siste årene, men det må også styrkes lokalt. Så jeg er redd det er
et stykke igjen. Det hjelper nok heller ikke mye med nullvisjon så lenge det ikke følges av handling og ressurser.»
Barnehage/grunn og videregående skole/høgskoler/ hvordan kan Leve påvirke
undervisningsmaterialet/et pedagogisk opplegg?
«Her igjen må LEVE påvirke på et høyere nivå, og bidra via den etterlattes stemme, til å skape forståelse for
hvorfor åpenhet og kunnskap er alfa og omega. Grunnleggende kunnskap om hvordan en kan bli mer oppmerksom
på at mennesker rundt oss kan gå med selvmordstanker, kunne utforske dette på en trygg måte og vite at det står
et apparat klart til å ta over, er en veldig god start! Her kan alle bidra – drosjesjåføren, fritidsklubblederen, læreren,
arbeidsgiveren, kollegaen, naboen, etc etc»
Har familien noe symbolsk, en slags minnemarkering, på etterlattes fødselsdag, eller lign?
«Vi tenner som regel alltid lys på gravlunden den dagen han døde, på fødselsdagen hans samt på julaften.
Og vi har aldri sluttet å minnes og snakke om ham; som “det der har du etter faren din” og slike ting, og
funderer rett som det er på hva vi tror han ville sagt eller gjort i gitte situasjoner som er opp til diskusjon,
– hvis han hadde levd. Og vi har fortsatt bilde av ham stående fremme.»
Hvor er Leve om 10 år, foruten at vi har nådd nullvisjon?
Om 10 år håper jeg at LEVE har blitt en stor og synlig organisasjon der alle som er berørt av og har engasjement for
selvmordsforebygging, er medlem selv om selvmordstallene er på full fart nedover som følge av nullvisjonens mange tiltak.
Som følge av store statlige og lokale overføringer har LEVE et sekretariat i alle fylkeslag med etterlatte og fagfolk på lønningslista.
Kommunene har et systematisert samarbeid med LEVE om drift av både likeperson- og sorgstøttetilbudet og OPS-kurs i en eller
annen form er pensum for elever i alle aldre.
I styret i Leve er det kjent med til at du ble farmor, en ny glede i livet,
tenker du på innom at barnebarnet aldri vil få møte farfar?
I november er det to år siden jeg debuterte som farmor – til verdens herligste lille pjokk! Det er rørende å oppleve at det
vokser og gror etter han som fant livet for tungt, – det var ingen selvfølge, og det gir en dimensjon til livet som jeg ble
litt tatt på senga av. Det er selvsagt sårt at pjokken aldri kommer til å treffe sin farfar, men det såreste av alt er nok
erkjennelsen av at vi som stod farfaren nærmest ikke fanget opp hvor vondt han hadde det, og derfor ikke fikk
mulighet til å hjelpe. Min viktigste oppgave som farmor (og som medmenneske) er derfor fortsatt å se,
lytte og bry meg, og trygge pjokken på hvor livsviktig det er å snakke med noen når livet blir vanskelig og ikke til
å holde ut. For livet kan bli bra igjen – det er hjelp å få.
Har tiden i Leve og møte andre i samme sorg gitt deg mening?
Det har vært, og er meningsfullt å kunne være noe for en annen. Det å være en ambassadør og et levende
“bevis” på at det ER mulig å komme gjennom den rystelsen det er å miste en kjær og nær i selvmord, gir en
enorm indre drivkraft og motivasjon, men personlig engasjement koster, og nå er det på tide å overlate roret
til nye krefter.
«Vis at du ser
Vis at du lytter
Vis at du bryr deg»
Hilde-Carin Storhaug (intervjuer Tone Berg, aktiv i Leve)
