August

Spread the love

Det trengs en politisk debatt om behovet for å finne løsninger slik at pårørende og
nettverket kan involveres mer. For mange brukere og pårørende er
systemet/hjelpeapparatet uforståelig. I psykiatrien hindrer dette nødvendig utvikling.

Pasient- og pårørendes rettigheter kan ivaretaes bedre, både juridisk og i henhold til menneskerettighetene.

 Vi har en taushetserklæring, som beskytter, men samtidig hindrer samhandling. Hjelpere i systemet opplever at taushetsplikten hindrer viktig informasjonsflyt, — vital informasjon forblir ukommunisert i ansvarsgrupper til eksempel.  «Var det virkelig sånn taushetspliken skulle fungere? Jeg har møtt mange som er fortvilet over hvordan taushetsplikten stopper samarbeid. Både behandlere og brukere opplever dette.

«Hvorfor er det fortsatt vanskelig å finne den riktige hjelpa?» Hvor har sosionomen havnet, helsearbeideren som var brukerens advokat?
Det må ryddes opp for å optimalisere kompetansetilbudet.  

Bring sosionomen tilbake til sin opprinnelige oppgaver. 
I dagens helsevesen ligner sosionomen mer på en sykepleier eller vernepleier i behandlende team. Dette smalner veien for brukeren til informasjon om sosiale rettigheter betraktelig. Det lukter blå og usosial politikk av dette. Rettigheter har blitt vanskelig tilgjengelig for brukerne. Samfunnet oppnår best balanse, ved at flest mulig mottar gode tjenester på en rettferdig måte.

«Få opp dampen, toget går sakte i psykiatrien.»

At pasienter i psykiatrien opplever en ovenfra og ned-holdning i 2019, er skammelig. 

«Mange oppgaver igjenstår å løse, særlig når det gjelder holdninger og verdig hjelp til pasienter i psykiatri/rus.
I perioder har enkelte lavere funksjonsnivå, og da bør samfunnets oppgave være å styrke selvbilde gjennom å behandlingsform som øker trua på egen selvstendighet
Selvsagt betyr psykisk uhelse at det er varierende funksjonsnivå, men et felles utgangspunkt bør gi alle en mental overbevisning om bedring/recovery. Psykiatrien har i historien fjernet mye håp hos brukerne.

«Hvem er helt 100% frisk/normal? Det spørsmålet kommer stadig oftere til meg?»
Fortsatt registreres nedvurdering av psykiatriske pasienters muligheter, det å oppnå fullstending recovery/tilfrisknings håp.  Vi trenger en reform som fremmer optimistisk omsorg i psykiatrien.

De som har vært lenge psyke, gir mest bekymring, de som ofte har et utslitt, eller helt fraværende nettverk. 
Mange har hverken familie eller venner,  det eneste nettverket er helsevesenet, en instans.

Jeg så en stor ensomheten så hos flere brukere her i Trondheim, det var helt hjerteskjærende. For enkelte av brukerne er en del av behandlingen å bygge nye relasjoner i samfunnet, det er livsviktige oppdrag som ikke kan forsømmes.  Alle trenger menneskekontakt, en funksjon og rettighet som bidrar til normalisering, innenfor psykisk helse kan ensomhet være katalysatoren som holder livesfunksjonene nede.

Vi må hjelpe hverandre mer, og tåle hverandres ulikheter.

Behandlingsplanen må vektlegge å bygge nettverk rundt individene.  Det er tøffe tak i til friskningsfasen, ting går både fremover og bakover og de involverte føler seg også tappet for krefter. Derfor er det viktig å bygge hjelpemannskap til hver enkelt, og DA mener jeg erfaringsmedarbeideren kan være et verdifult bidrag. Pasient- og pårørendes rettigheter kan ivaretaes bedre, både juridisk og i henhold menneskerettighetene. Et godt sosialt nettverk er en viktig del av god psykisk helse, en brikke behandlerne ikke må overse i hjelpebegrepet sitt.

Det trengs en nye reform som sikrer et verdig helsevesenet for denne pasientgruppen.
Politikere og beslutningstagere i kommunene, må utfordres, slik at psykisk helse sikres tilbud med mer innhold, som sikrer sosial stimulans, i verdige rammer.  En god IP, (individuell plan) sammen med en taushetserklæring som ivaretar pasients informasjon på en trygg måte. En tjeneste som inkludere og stimulerer et godt pårørende nettverk.

Hvilken status, eller hvor mye penger du har, skal ikke avgjøre hvordan din psykiske tilfriskning og helse blir ivaretatt.  Dessverre eksisterer et klasseskille i norsk helsevesen, hvor rus, psykiatri og uføre av ulik grunn, får dårligere oppfølging. Det utløser en elendig spiral av urettferdighet som
ikke gagner dem det gjelder eller samfunnet.

Vi må legge frem en tydelig nullvisjon, for at stigmaet hos enkelte pasient grupper skal bort.
Det er dypt krenkende når en ukontrollert, uforutsigbar, amerikansk president kobler alvorlig psykisk syke, til masse skytingene i USA den siste tiden.

Vi må ha et åpent samfunn,  alltid preventivt middel, og det bør lyttes til hvilken erfaringer folk har med å få hjelp i systemet. Her finnes mye grovt og skjevt som bør avdekkes.

Brukerstyrte plasser hvor pasientene avgjør når og hvor lenge de er innlagt, har gitt gode tall på slik effekt. Det resulterer i færre og kortere innleggelser. Det bidrar til økt selvstendighet, hvilket også er kostnadseffektivt. Ikke minst er det helsefremmende, fordi det øker verdigheten hos mange.

Denne artikkelen er skrevet av en bruker og pårørende, som ikke fokuserte på den positive realismen, medmenneskene og heltene som jobber i Trondheims helsevesen. Artikkelen ble publisert fordi jeg behøvde motsi den amerikanske presidenten, som hevdet at masseskytingen ble gjort av folk som er psykisk syke. En avskyelig, kunnskapsløs kobling, som i tillegg er en farlig ytring.

Jeg lader vannpistolen og
sikte på et saktegående tog, eller mannen med orange «hveteklasede håret»……..midt mellom øya 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *