VærdinVenn

Tid for å bygge selvmedfølelse og redusere stress…

Alle ønsker seg mindre stress i livet, og det beste vi kan håpe på, er midlertidige pauser nå og da. Du har sikkert mye å gjøre, og liten tid til å stresse ned. Det vi burde se nærmere på da, er regulering, av vår nådeløse, indre kritiker, som får altfor stor plass i livet.
En god prioritering er å bruke mer tid på å bli bedre venn med oss selv.

Å trene på håndtering av stress må gjøres i forkant. – 
For i stress-perioder, er det umulig å lære nye strategier. 

Hva betyr egentlig stress?

Stress er en uoverkommelig følelse, mangel på kontroll, en følelsesmessig spenningstilstand sammensatt av ulyst og ubehag.
Stress kan forklares som en fysisk og følelsesmessig respons på en opplevd utfordring eller fare i omgivelsene.

Ulike forskere har lært oss mye om hva stress er for noe. Cannon introduserte begrepet «Fight or flight» (kamp-flukt-responsen), (1915) Som viser instinktivt at det stadig skjer regulering av stressnivået i kroppen. Stressreguleringen skjer automatisk i samspillet mellom det sympatiske og det parasympatiske nervesystemet. Det sympatiske nervesystemet sørger for at vi aktiveres, mens det parasympatiske «kjemper imot» og sørger for at vi slapper av/roer ned. 

Normalt sett vil vi derfor gjennom hverdagen veksle naturlig mellom å føle oss stresset og å føle oss avslappet. 

Det er mange forhold som kan forstyrre kroppens naturlige regulering av stress. Hans Selye forsket på stress, og brukte rotter som forsøksdyr. Hans forskning var brutal for rottene: I en del eksperimenter utsatte han rottene for fæle ting, og studerte hvordan dette påvirket stressnivået hos rottene. Han definerte stress som en «generell respons på en diffus fare”.

Så lenge man forventer stress, eller faktisk blir utsatt for noe stressende, eller kort tid etter at det stressende har inntruffet vil kroppen ha denne «generelle responsen» som vi altså kaller for stress.

Hva skjer i kroppen ved stress?

Stress innebærer kroppslige forandringer. Kroppen via hjernen, sender signaler som gjør at bestemte hormoner/stoffer utløses i kroppen. Et av disse stoffene er kortisol. Så lenge kortisol utskilles i blodomløpet, fører dette til forandring i blodomløpet, som vil senke forbrenning, og gi en hyperfokusert oppmerksomhet. 

I seg sjøl kan dette oppleves både positivt og negativt. Det positive med stressresponsen er at man settes i en «kamp-flukt»-modus, som gjør at man er «klar» til å handle! Stress gjøre deg i stand til å prestere, den utløses automatisk i kroppen, og gjør deg klar til vanskelige ting, som krever ekstra innsats!

Stress kan føre til angst

Stress kan føre til noe negativt. I situasjoner hvor det vanskelige er for vanskelig. Forventningen om å mestre noe uteblir. Det skaper ubehagelig stress, og kan faktisk oppleves som angst. Med andre ord: det er stress
(«kamp-flukt»-responsen som er slått på), noe som er helt naturlig (og helt ufarlig), men på grunn av skremmende tanker/tolkninger, blir den kroppslige reaksjonen negativ, uhåndterbar, og kanskje et bevis på at «det feiler meg noe».

Med den forståelsen vet vi at angstbehandling handler om å bevisstgjøre egne reaksjoner. Angstbehandling handler i stor grad om å forstå hva som skjer i kroppen under stress, og lære å tenke annerledes om dette mens stressresponsen står på. Man må lære å tenke på måter som blir mindre skremmende, og som lager mestring. Man må lære å «møte» det vanskelige, i stedet for å unngå det.

Å trene på å gi oss selv mer selvmedfølelse, vil styrke vår indre motivasjon. Å snakke ned på oss sjøl er vi mennesker alt for flinke til, vi blir nødt til å-slutte med den negative adferden!
Å jobbe konkret med negative sykluser, som negativ ordlyd mot oss selv, er et bra sted å begynne.

Å ta omtankegrep er aldri forseint, som regel starter man med å gi seg selv mer selvmedfølelse..

Sofia Haugan

første publisering 10.10.18

2018 kom den VIKTIGE dokumentaren «Røverdatter»
som synliggjør forhold rundt «barn av rusmisbruker» og manglene i systemet
.

Røverdatter er en ganske annerledes far-datter film om Sofia som vil hjelpe pappaen sin inn på rehabilitering, sånn at de kan få et forhold igjen. I en absurd, kaotisk og komplisert hverdag blir strategien en god dose mørk humor.

”Barn og ungdom av foreldre med rusmisbruk opplever grov omsorgssvikt.
Vi må lokalisere og finne dem for å gi dem tidlig hjelp. Byråkratiet må bli overvunnet, handling må igang. Trua på foretaksmodellen og Regionale helseforetak skal sørge for at unge med rusmiddelproblemer får helhetlige tilbud. Barn og ungdom av foreldre med psykisk sykdom og rusmiddelproblemer skal fanges opp og vurderes oppfølging hvis de har behov for det. Barn som må lokaliseres, gjennom en struktur som klarer å fange dem opp? 

_far og røverdatter

Hvordan går det Sofia Haugan?:«Jeg har det veldig bra, …har kommet igang med neste filmprosjekt, som har ligget og ventet. Jeg kan ikke fortelle noe mer enda, da det er rykende ferskt.

Hvordan føles livet etter filmen ble sluppet?
«Vi reiste rundt i landet med filmen Røverdatter og arrangerte paneldebatter med relevante fagfolk i kommunene. Vi våget å diskutere de tøffe utfordringer innen rus-helsetjenesten.»

Hvilken respons fikk dere hos kommunene?«Det var overraskende, vi følte ikke vi bragte nye problemstillinger til panelet, så det ble ikke så konstruktivitet som vi håpet. Det var verdifullt å kjøre debattene, selv om det var overraskende at dette svaret var hyppigst: 

«Det er tydelig at vi trenger mer kompetanse”


«Vi hentet mye erfaring fra prosjektet,  det bidro til å synliggjøre byråkratiet i helsevesenet.
Jeg opplevde helsevesenet uoversiktlig og vanskelige å manøvrere i.
Man må være tålmodig, fordi det tar lang tid å finne frem».

Pårørende innenfor psykisk helse og rus er utslitte, de behøver enkel tilgang til hjelp. Det er altfor vanskelig å finne rette behandlingen, for de med rus og sammensatt helse.

Som pårørende var det en tileggsbelastning å føle at helsevesenet behandlet min far stigmatiserende.

«Men det er lyspunkter; på Blåkors kompasset (der jeg går i terapi) Følte jeg meg sett”

Foto: Indiefilm/ Etter en lang prosess trodde vi at vi hadde funnet rehabiliterings stedet,  men allikevel ble det feil. Jeg synes ikke vi fikk den omsorgen vi fortjener.

Det tyner krefter å lete etter rusbehandling,  særlig når SYSTEMET ER  så lite tilpasningsdyktig. 

Det ble mye skam og mange nedturer. Derfor er det viktig å bidra til et hjelpeapparat som utvikler seg i en bedre retning.

Fortelle litt om hvordan faren din har det nå? Min far og Trude (kjæresten) har trolig hatt den beste sommeren i sitt liv.
De fikk leie et lite hus på en øy, og der har de fått jobb hvor de har holdt på med landskapsforming, stell av blomster og planter.

Det er svært viktig for dem å holde seg unna plasser hvor det er enkelt å få tak i rusmidler. Det å ha noe meningsfylt å gjøre, har gitt dem harmoni og mestring, og at de i tillegg føler seg svært trygge.

«Denne sommeren har gitt oss uvant kvalitets tid som familie»
– Sier Sofia. Med en glad stemme.

Vi har alle mulighet til å velge å være raus. Vi kan være rause med oss selv og med andre. Et raust samfunn gjør oss sterkere. OG. Raushet smitter. EK-magasinet Verdensdagen 2018

_Søvn

Alle ønsker seg god søvn, og mange forklaringer på hvorfor vi ikke får en god sammenhengende natts hvile er individuelle. Frem mot jul, komme egenerfaringer og råd for å utvikle en dyrebare og etterlenget søvn. Tips om hvordan vi med grep kan redusere eventuelle søvnvansker. Flere faktorer regulerer samspillet for god søvn. Her deles rådene inn etter hvilken faktor som påvirkes; oppbygget søvnbehov (homeostatisk faktor), døgnrytme (cirkadian faktor), eller vaner/atferdsfaktorer.

Råd for å bevare god døgnrytme (cirkadian faktor)
• stå opp til omtrent samme tid hver dag, også i helger
• få minst 30 minutter med dagslys daglig, helst tidlig om morgenen   (innen 2 t etter at du har stått opp)
• unngå å bli eksponert for sterkt lys dersom du må opp om natta

Det blir lagt ut et søvnskjema og en ukentlig blog om søvnbehandling som fra deltager på Søvnklinikken på Østmarka. Første session startet som en videosamtale denne uka. Følg med høsten 2021, all læring deles og vi lager et eget søvnskjema, som dere kan laste ned gratis.

_Angst


«Aller først, forstå dette; andre ser ikke ned på deg,
fordi om de ser at du er nervøs. Ville du sett ned på noen, fordi du oppdaget deres nervøsitet?» Det handler mer om å skape egen-trygghet, selv om ansiktet rødmer og du ønsker å slå blikket ned.

For å få kontroll over angsten, bør man registrere de verste episodene, selve «utløserne», og lage en sikringsstrategi.
Etterhvert blir det lettere å skyve angsten til side, når du kontrollerer fryktutløseren.
Da vil du kanskje klarer å ta ordet i forsamlinger, uten å planlegge
det du skal si. Kunne søke øyekontakt, ikke være unnvikende;
vise frem ansiktet, og selv om du rødmer; ta ordet, ikke gjemme deg vekk, eller skjul hendene, selv om du skjelver.

Målet er ikke å unngå nervøsitet, alle opplever det fra tid til annen, men å akseptere angsten, som ikke skal hindre noen å si det som de har på hjertet. Andre vil ikke se ned på deg om de skulle oppdage at du er nervøs.
Tenk over det, ville du selv sett ned på noen fordi de var engstelige?
Angst er aldri noe å skamme seg over. 

Øv på å akseptere nervøsitet i sosiale situasjoner, dvs å ikke skjule angsten for andre, vil minske angst for angsten. Da får man kontroll over angsten, fordi den
får mindre oppmerksomhet. Du svekker selvfokuset og øker ytre fokus, sånn at oppmerksomheten rettes mot det som skjer og hva du ønsker å si og gjøre i situasjonen.

Angst blir mindre skremmende når vi aksepterer at den fins. Den tar mindre plass når den får mindre oppmerksomhet. Huskeregel: aksepter angsten inni deg, og fokuser videre på
det du driver med. Over tid trener du systematisk på å akseptere angstreaksjonene.
Rett oppmerksomheten mot det du ønsker å høre, si eller gjøre i ulike sosiale situasjoner.
Det er god strategi.

Panikklidelse

Ved panikklidelse kommer angsten brått og uten forvarsel, gjerne sammen med fysiske reaksjoner
som pustevansker og kvelningsfornemmelser, hjerteklapp, økt eller uregelmessig hjertefrekvens,
svetting, skjelving, smerter i brystet, kvalme, svimmelhet, nummenhet, følelse av besvimelse
og dødsangst. Slike anfall kan være svært skremmende.

Fobier

Fobier er en irrasjonell og intens frykt for bestemte situasjoner, gjenstander, eller aktiviteter
som man for enhver pris søker å unngå. Fobier kan deles inn i tre hovedtyper: sosiale fobier,
bestemte gjenstander som edderkopper eller slanger. Eller bestemte situasjoner, som flyreiser
eller høyder.

Fobi er frykt for omgang med andre mennesker, i store eller bestemte grupper mennesker,
eller bare i bestemte situasjoner. Sosial fobi kan innebære overdrevet redsel for å dumme seg ut eller bli ydmyket.

Angst er en av de vanligste psykiske helseplagene i Norge. Ca 30 prosent av oss får en angstlidelse i løpet av livet. Ofte utløses angst i kombinasjon med depresjon. Det kan være vanskelig å kjenne forskjell på bekymringer og angst, eller å vite hvordan man kan forhindre angsten i å utvikle seg. For mange er dette skremmende, men det er ikke farlig å kjenne på angsten, of det fins mange behandlingsmetoder som kan hjelpe.

– Frykt er et instinkt, det er redsel for konkrete farer. Hvis du står på kanten av et stup, kjenner du frykt. Ligger du i hengekøya på hytta di, og fanges av skremmende tanker, er det angst, hvis tankene er bekymringer og ikke virkelighet. Du må forstå forskjellen og prøve å finne ut hvorfor du plages med angst.

Angst er normalt.
– men den er så plagsom. For at angst skal bli noe positivt, må den forstås og bearbeides i en langsom prosess med selvrealisering.

Grensesetting

– Er du en person som stadig kommer i kontakt med mennesker som vil kontrollere deg, bør du spørre deg selv: Sliter du med å sette grenser? Mangler du selvrespekt? Lar vi oss forstyrre av andre som er plagsomme, og mangler balanse i livet, får vi uro som gir eksistensiell angst, hvis vi ikke lytter til vårt indre. Angst er veiviseren som forteller oss at noe er galt.

Tillit

tillit er en grunnleggende indikator for å unngå et liv preget av angst, det å ha troen på noe. Et menneske, eller en skaperkraft, eller samfunnet. Tillit gir tro, og tro gir beskyttelse og demper angst. De som klarer å unngå og bekymre seg for framtida, og leve i nuet, har mindre frykt, fobier og angstsymptomer.

OUR concern

“We really want to help others, and our worry is that mental health issues are becoming more and more complicated. We need to secure that the field of mental health does not develope in too «social pornography» in social media. “That we don’t overexposure it, and that mental health is not commercialized as a commodity. That those with exeprience in how it actually is are joining the progress – I think that’s important. Now I think that we have reach the point that enough people are opening up, it’s time to have a critical look at how we open up. As I said, I worked three years in an ambulance team where my background was in my previous experience and diagnosis. My concerns in 2021 is all the focus on diagnoses, and less about how we learn the individ story, in holistic perspectives. I want to be a representative who doesn’t dwell in the diagnostic landscape, I think the human health should bee seen through their individual stories.  Something else I have an opinion on is all these terms such as recovery, ACT, FACT, mindfulness, methods and fancy academic tools. New knowledge that healthcare professionals «need» to «refresh» themselves professionally.
Healthcare personnel need of course new inspiration, I understand, but at the same time we should keep in mind they in menthal struggle, may not be so bothered by all this. I think we need to find  few concepts. For me, mindfulness means that I can take my dog out to walk in the forest, where I can disconnect my” head a little, and get calm and lower my shoulders. Recovery for me is to calm down, do something that let me disconnects with world a little bit. We simply have to strip down the language a little bit, because the simple is good. If you’re going to reach the people, they need to to understand what you’re talking about. 

A personal guide:

Find help. Use a friend you trust,
otherwise there are many phone services and websites where you can get
proffesional advice, guidance, or someone to talk to. Ventilate and empty out
the chaos tank, get help sorting. A situation that’s tangling shouldn’t build
up to a big ball. Be open but be careful, is it a long time since you’ve
emptied your head, you may want to break up the story in several parts. Then
you avoid being ‘exhausted’ or hollow afterwards. Anxiety is an important
instinct, but it represents our danger allert. I *see* him as a ‘black-clothed’ uncle’ who only have hurt in his visiting basket.
The good news is, we can all learn Anxiety- skills, on how to brake it down, there are several tools
to control it. I feel my tinglings right away, just by talking about it.
Anxiety is an important instinct, but it represents danger. Like a ‘black-clad
uncle’ who only hurts the visitor’s basket. But it’s nice to know, I think,
that it’s possible to train our emotions.  This easter, I
wrote an article. I wanted to create a tool against anxiety so readers
can train and protect themselves. Easter is a holiday where society closes, is a long
holiday, and many are lonesome. It’s a notch harder than Christmas holidyas. Such a long
vacay where everything quiets is like fox venom for thin-skinned nerves. The pandemic learned a important lesson, build forces with those you feel well around, let them know you have them in your  safe corner. Where «the main course» is support & love. «Make things easy and honest, then you have less stumbling blocks…..
 
 
 
 
 

 

 

 

_Anxiety

«First of all, understand this; others don’t look down on you,
if they understand that you’re nervous. Do you think you’d look
down on someone because you see their nervousness?


To gain control of the anxiety, you should record the worst episodes, the «triggers» themselves, and create a hedging strategy. Eventually, it will be easier to push the anxiety aside, and control the trigger.
Then you may be able to speak in congregations, without too much planning on what you’re going to say.
To be able to seek eye contact, not be elusive; show off face, and even if you blush; take the word, don’t hide away, or hide hands, even if you tremble. The goal is not to avoid
nervousness, everyone experiences it from time to time, but to accept the anxiety, which should
not prevent anyone from saying what is on your mind. Others won’t look down on you if they find you
nervous.

»Think about it, would you even look down on someone because they were anxious?
Anxiety is never something to be ashamed of.  Practice accepting nervousness in social
situations, i.e. not hide the anxiety from others will reduce anxiety about anxiety.»
This gives you control over your anxiety, because it gets less attention. You weaken your
self-focus and increase your external focus, so that attention is directed to what is
happening and what you want to say and do in the situation.

Anxiety becomes less frightening when we accept that it exists. It takes up less space when it receive less attention. Rule of thumb: accept the anxiety inside you,
and focus on what you are doing. Over time, you systematically practice accepting the anxiety reactions. Draw attention to what you want to hear, say or do in different
social situations. That’s a good strategy.

Panic In case of panic disorder, anxiety comes abruptly and without warning, often
along with physical reactions such as difficulty breathing and choking sensations,
heartache, increased or irregular heart rate, sweating, trembling, chest pain, nausea,
dizziness, numbness, feeling fainting and fear of death. Such seizures can be very
frightening. Phobias are an irrational and intense fear of certain situations, objects,
or activities which one seeks to avoid at all costs. Phobias can be divided into three
main types: social phobias, specific objects such as spiders or snakes. Or specific
situations, such as flights or heights. Phobia is fear of interaction with other people,
in large or specific groups of people, or only in certain situations. Social phobia can bring with it exaggerated fear of making a fool of themselves or infront of others.
Being humiliated in front of others is the greatest fear of them all. We can exercise the anxiety completely.

A story

My names Tone Berg, Iam fifty plus and devoted to the mental health field, its been my main focus for 11 years now.
I'm a writer for this magazine, and fight for a better health care system!

In 2010, I joined NAPHA as an intern. 
(Our national department for mental health) To give mental health a experienced perspective. I don’t have a health degree, but i have been working for three years as an experience consultant on an ambulant team at Østmarka (psychiatric hospital in Trondheim,
 ed. anm)
 – where my skills and competence was to use my life experience with and mental vulnerability from growing up in a dysfunctional family.
Today, life battle is my "armor," I turn loss and sorrow into impetus. I used to hide my health history. Born in the preveous century, living decades with shame around mental health. Now I use it for all it's worth. My mother was deeply stigmatized and she broke down completely. My experiences are now turned in to a fight mode. My main concern is that we must avoid that my mother’s stigma repeating itself. Growing up, my father was away all the time, he traveled a lot with his business. The repellent words from my stepmother is attached as if it were said yesterday, my brother and I were teenages when she repeatedly said she regret to be in charge of us. We experienced a lot of rejections and discriminatory treatment as stepchildren. To grow up like we did, damaged our self esteem. It took me decades to repair.
 
The damage from growing up feels more damaging than my bipolar challenges, that I've learned to regulate. All the shifting and fostercare, resulted in bad sleep hygienes, its very energy depleting, and loaded my early upbringing . At the age of 55, I understand that childhood and adolescence caused my deepest scratches. From the time I was in foster care at the age of six, until I got my own home, I was a vagabond. My brother moved out right after his military service, so early establishment as possible. He had been depressed for a while, his marriage went west, he was near to lose everything. He had a young daughter, that our father and stepmother told  him to never expect any babysitting or support, from before she was born. They never reach out as grandparents when she grew up.  

When my brother and his fiancé got a clear message when they visited our father and stepmother, with the pregnancy announcement. 
Adversity is part of my strength," loss and sorrow converted to impetus. Growing up with a dysfunctional family turned me into a rebell. I ran away from home, hitchhiked with trailers and was wanted by Interpol throughout Scandinavia. Constantly on the run or admitted, until I finally moved home to Trondheim. My mom lived on 18 square meters, so I slept in a sleeping bag under her coffee table. We lived together for 9 months, three people on very little space. She found a broken person like herself, after many bad relations, she got married to a driver. He was a horrible period drunk, with scary behavior. I could told you more, but my goal is to describe a landscape of my step-parenting. Which my real parents chose to expose us for. I was admitted to the psychiatric ward when I was between 16 and 18 years old. In and out several times. It was a chaotic and dangerous time, psychiatry in the 80s It was not funny. No adolescent ward in the psychiatry hospital, an experiemental and soul stirring setting for a young soul. My mental state couldn't have been that bad, I still remember most parts of it like a movie. This upbringing has given me a bad self-image, I am a fragile person but find strength when i need it.  

To this day, I still feel his despair and his fatal choice. He bought a hunting rifle and drove up into the woods. There he put a letter beside him, and fired the hunting rifle straight to his head. Growing up in a dysfunctional family, he gave up at the age of 32.  As a child, we were told by the adults that our mom was sick, that she was dependent, unstable and unfit as a mother.

I remember her full of care and love. My mother came from an artistic family, published several short stories and was the best senior at «Katta» (upper secondary school in Trondheim, ed. anm.). She became pregnant already in last year of secondary school – so my parents had the first child far too early. I have many memories of my mother sewing and knitting, baking bread and making proper home cooked meals. The last holiday together, we drove up north in Norway, in a home-built campervan. We slept in tents and visited Saltstraumen. Unfortunately, my mom passed away abruptly in 2006. To me, she was the one who always had the love and support to give. On 18 square meters, she give me more  love than dad in his big house with two bathrooms, double garages and two living rooms.  I tell it to build my character, how life has shaped me. The understanding of not being whole. I’ve had a lot of “stings” in my life, sometimes accidents come close. During a period of three weeks in 2006, for example, I lost my mother and was close to losing my husband, the two most important people in my life. Iven in that period I didn’t need to be admitted to psychiatric hospital. I showed my strength and I came back. In situations like this, the «warrior» in me comes out, and I gather physical forces and mental resources.  I tell it to explain my character, how life has shaped me. The understanding of not being whole. My scratches mean I don’t always react normally. I’m hypersensitive, in vulnerable periods, at times paranoid, suspicious, a little broken, it’s awful to say that about myself, but I don’t work as well as I want, purely emotionally. Life’s scratches are crawling me.

What do you want to say to the people who are going to help?
I want therapists who aren’t too clinical. When I was admitted in the 80s there were a lot of white coats, very much like in the film ‘Cuckoo’s Nest’.  In order for me to open up to a psychologist, I need reassurance, and a person that really cares about the patient he is talking to. Not an academic, top-down academic figure.  Psychiatric patients have long felt looked down on by the treatment system! Its about to change, and the goal is to remove this in psychiatry The somatic and psychiatric must become equal patient groups. The times are changing, thank god for that, my voice was load, but never heard, i was the bully, and since my stepmother was a nurse, se was mainly heard and followed. My rage and my rebellious beavoiur became my disability, and kept me on the run for a very long time.

Anne Blindheim

Publisert før pandemien,
Anne Blindheim som nå jobber som erfaringskonsulent ved forskningsavdelingen
for psykiatrisk klinikk Sandviken.

Solveig B Rob beskriver Anne, den gang hun jobbet: som erfaringskonsulent hos Medikamentfrie behandlingsforløp for Kronstad DPS

«Anne er en fargerik dame, med et godt hjerte. Hun er klok og er god å prate med.Hun gir gode råd og har mye kunnskap om livet og andre ting. Hun har
opplevd mye tøft, men livet har styrket ANNE, ikke *brukket* henne.
Det er kunnskap hun bruker til det beste for andre..«

Den store lidenskapen til Anne er kunsthistorie og hun engasjeres lett.
En dame full av talenter, som formidler sine erfaringer veldig godt, til hjelp for andre. Hun er morsom og har en herlig sans for humor.

En dame det er lett å bli glad i 

«Hei, jeg heter Anne Blindheim, og er 36 år og ansatt som erfaringskonsulent i
pilotprosjektet til Helse Vest i forbindelse med «Medikamentfrie behandlingsforløp
for personer med psykoselidelser».
Til daglig sitter jeg på kontoret på Kronstad DPS, men jeg skal jobbe ut mot de andre DPSene i
Bergen fra høsten av.

Hun har over 20 års egenerfaring med psykoseproblematikk og har både positive og negative
erfaringer med medikamentfri behandling og medisinering. Personlig trives jeg best
uten medisiner, men ser at de for meg, av og til blir et nødvendig onde.

En god venninne gjennom 17 år, sier jeg har en sterk egenskap, at jeg aldri ser på meg selv som et offer. Jeg bruker ikke andre for å fremheve meg selv, og føler jeg har ro og et reflektert
forhold til min historie.

Hovedoppgaven i dette prosjektet er å intervjue pasienter som ønsker medikamentfri
behandling for sin psykoselidelse. Både de som er i et medikamentfritt forløp og de som
av ulike grunner ikke får lov til å gå av medikamenter.  Grunnen til at jeg gjør, dette
er å hente erfaringer fortløpende, for å kunne endre praksis om det er noe som ikke fungerer.
Og ikke minst få tilbakemeldinger på hva som faktisk fungerer.
Jeg vil kartlegge hvilke
grupper innenfor psykoselidelsene som ønsker og som får tilbudet. Min plan er å intervjue
pårørende til personer i medikamentfrie behandlingsforløp, siden de har
verdifull kunnskap om hvordan behandlingen fungerer.

Jeg er også invitert med som medforsker, og forskningsprosjektet dreier seg rundt opplevelsen
av medikamentfri behandling, og er ledet av stipendiat og etnolog Christine Ødegaard.

I tillegg holder jeg en rekke foredrag og både deltar, og av og til leder erfaringskafeen ved
Kronstad annenhver tirsdag. Jeg bidrar også med forefallende prosjektarbeid.

Det at jeg får praktisert skrive- og formidlingsarbeid, er en fin bonus. For øyeblikket, er jeg er akkurat der jeg ønsker å være. Bokstavelig talt.

Når jeg holder foredrag for brukere, liker jeg å illustrere at ting endrer seg hele tiden.
Det er umulig å forutse hvilken retning en ender opp i. Jeg ønsker å gi håp om bedring og
et godt liv. Når jeg snakker med de ansatte ved NAV og institusjonene, analyserer jeg som
regel anekdoter fra mitt liv, for å understreke potensielle feiltrinn som er gjort, men også
hvordan det kan gjøres bedre. Jeg prøver å skape en dialog og se flere perspektiver.
Jeg er ingen fasit, men jeg tror heller ikke at jeg er et så unikt snøfnugg at ingen kan
kjenne seg igjen, eller har vært i samme situasjon. Jeg tror det kan være nyttig for alle
parter, å se at man kan komme seg ut av destruktive og repeterende mønstre.

  1. Hvordan ble du kjent med begrepet brukermedvirkning og erfaringskonsulentrollen?

Jeg er usikker på hvordan jeg første gang hørte om begrepet brukermedvirkning,
men jeg tror første gang jeg begynte å tenke over rollen som erfaringskonsulent må ha
vært den gangen jeg begynte i IPS (individuell jobbstøtte). Jeg satt i en nasjonal
arbeidsgruppe for implementering av IPS i Helse og fikk dermed mine første
erfaringsforedrag. Det var rart  å kjenne på at etter en diskusjon i arbeidsgruppen,
ønsket de å gi meg en mikrofon for å fortelle flere om mine refleksjoner rundt møter
med institusjonen og NAV, og hvordan disse møtene påvirket meg i positiv og
negativ retning.

Jeg opplevde å bli tatt på alvor. Det gav mersmak. Jeg ville være en del av den
endringen jeg innså var i gang.

  • Hva har rollen betydd for deg og din jobbhverdag?

«Jeg begynte å tenke nye tanker og muligheter om mitt eget liv og kompetanse.
Frem til da hadde jeg kun lett etter jobber med tanke på den akademiske
bakgrunnen. Jeg er jo utdannet kunsthistoriker. Da jeg kom inn i IPS fikk jeg
for første gang spørsmålet; hva har du egentlig lyst til å jobbe med?
«

Jeg innså at jeg ønsket å bryte ned stigmaet som er rundt psykoseproblematikk.
Jeg bygde en annen CV med spredte oppdrag i form av foredrag. De mest skamfulle
periodene i livet mitt, som jeg tidligere brukte mye energi til å skjule, ble omgjort til
verktøy som jeg kunne bruke til noe godt. Det kan gi håp om et annet liv for det
mest håpløse menneske.

En av mine fremste oppgaver er bidraget til å bryte ned stigma og normalisere. Jeg tror det er viktig å ufarliggjøre de skremmende opplevelsene en kan ha i psykosene og snakke om det på en naturlig måte. Og det både med de som har
kjent psykose på kroppen og andre som er rundt og er usikre på hva det kan dreie
seg om. En annen side er å  være et levende bevis for at det er mulig å kombinere
alvorlig psykisk sykdom med jobb eller studier. Det er lettere å gjøre det om en
vet at andre har klart det.

  • Hva tror du er årsaken til at psykisk helse og rus utvikler seg så sakte mtp
    nye behandlinger/medisiner generell modernisering i helsevesenet? 
    (Tror du på en tjeneste i fremtiden som sammen ivaretar både rus/psykisk utfordringer?)

Jeg tror at alle store institusjoner bruker tid på å omstille seg, om det er universitetet
eller helsevesenet. På en måte kan det være et sikkerhetsnett for at en ikke skal følge
«mote» strømninger og impulser.  På et annet vis kan det være trettende å kjempe for
endringer som går sakte. I alle store organisasjoner er det mange parter som skal overbevises.

Jeg er glad for at jeg er tilknyttet et DPS hvor jeg opplever at jeg har ledelsen i ryggen,
og at man er åpen for nye ideer. Vi er i dag 5 erfaringskonsulenter på huset. Det gir meg
gode sparrepartnere for håndtering av situasjoner.

På de 15 årene jeg har vært en del av psykisk helsevern, så har jeg opplevd
holdningsendring til det bedre.
Jeg håper at det fortsetter i samme retning, det er fremdeles en lang vei å gå.

  • Hvilke erfaringer/opplevelser har gitt deg trua på at erfaringskonsulentrollen kan være et godt supplement i psykisk helsevern?

Da jeg foreløpig gjør mest forberedende prosjektarbeid, har jeg lite én til én-kontakt per i dag. Men jeg tar meg alltid tid til å kunne slå av en uformell prat i loungen på avdelingen, når jeg møter folk er der. Disse samtalene kan handle om alt fra interesser til mer alvorlige tema som problematikker som oppstår som følge av psykosene. Den avslappende tonen  og måten vi formidler egen-erfaringer på, viker på en positiv og avskrekkende måte. Det trengs fordi det finnes en del skremmende opplevelsene. Andre ganger trenger man ikke si så mye om det som foregår. Det holder at de vet at jeg vet. Jeg vet ikke nødvendigvis hvordan de har det, men de vet at jeg vet hvordan det kan være. Jeg tror det gir en trygghet.

Da jeg kom inn i psykiatrien som 20-åring, var legene veldig opptatt av å fortelle meg hva jeg ikke kunne gjøre. Blant annet fortalte en lege meg, at jeg aldri ville klare å fullføre et universitetsstudium, som jeg ønsket meg. Beskjeden var nedslående, jeg kom bare til å bli sykere med årene. Dette uten å ha snakket med meg forut for dette møtet. Heldigvis var det ikke opp til ham, hva jeg skulle gjøre. Min reaksjon var å bli trassig, og senere søkte jeg meg inn på universitetet. Den samme kvelden, etter legebesøket, var jeg en usynlig pasient som brukte det siste av pengene sine på en øl. Jeg drakk den alene mens, jeg vurderte: «gir man opp, eller skal man klare det umulige?» Den kvelden skulle jeg ønske at jeg hadde noen som kunne bevise for meg, om at drømmene jeg hadde kunne være mulig. Da hadde jeg ikke håp, bare trass.

Håpet fant jeg noen år senere, når jeg leste Arnhild Lauvengs bøker og dermed fant jeg et forbilde. Hun klarte det umulige, og det klarte etter hvert jeg også. 3. juni 2015, ti år etter jeg tok mine første usikre steg inn på universitetet, gikk jeg inn foran kommisjonen og forsvarte masteravhandlingen min. Veien var på ingen måte lett. Jeg hadde behov for flere innleggelser underveis, men i løpet av denne tiden fant jeg ordene til å beskrive hvordan jeg hadde det, jeg oppdaget styrker og svakheter. – og mens jeg én gang ikke hadde ord, har jeg nå problemer med å holde kjeft.

I dag ønsker jeg å minne om at sykdom kan sette livet på vent en stund, men det betyr ikke at man ikke kan leve det livet en drømmer om. Jeg vil ikke være en som forteller om begrensningene en lidelse kan gi, jeg vil heller fokusere på å bygge opp motivasjon. Jeg kan ikke gi garantier, men jeg kan vise at der er muligheter, at det kan være nødvendig å drømme om noe bedre for at ting skal bli bedre.

  • Hvis du fikk lov til å innrede en ny avdeling på psykiatrisk sykehus, en sengepost, hva hadde du gjort annerledes?

Jeg tror det er ganske så store forskjeller på brukernes behov ved innleggelse. Selv er jeg ofte psykotisk når jeg legges inn. Jeg har et behov for ro og ikke minst noe som ikke stimulerer for mye.

Er man derimot deprimert, kan det nok være bedre med mer farger som gir energi. Sånn sett tenker jeg det kan være vanskelig å lage ett oppsett som fungerer for alle. Vi er jo så forskjellige.

_Samtykkekompetanse

All helsehjelp skal baseres på samtykke fra pasienten, pasienten har grunnleggende rett til å si ja eller nei til hjelpen. Samtykkekompetanse handler om pasientens evne til å forstå hva han faktisk sier ja eller nei til. Den ansvarlige for helsehjelpen, skal vurdere om pasienten har samtykkekompetanse. Vårt nøye konstruerte regelverk som skal beskytte oss brukere av systemet. Designet dekker ikke alle situasjoner like bra, og kanskje bør det taes kontinuerlig stikkprøver av ansvarlige institusjoner som tilbyr helsehjelp?

Hva betyr samtykke til helsehjelp?

Utgangspunktet for all helsehjelp er at hjelpen er basert på samtykke fra pasienten. I hverdagslig sammenheng innebærer et samtykke å godta, reagere positivt og aksepterende på en forespørsel. Når noen kommer bort til oss og starter en samtale, og vi viser at vi er interessert i samtalen, samtykker vi til å snakke med personen.

Hovedreglene om samtykke til helsehjelp er annerledes enn et slikt hverdagslig samtykke. For å forstå hva samtykke og samtykkekompetanse i helse- og omsorgstjenesten er, må vi ha som utgangspunkt at en person har en grunnleggende rettighet til å kunne si ja eller nei til et tilbud om helsehjelp.

For å kunne si ja eller nei til helsehjelp må pasienten ha fått nødvendig informasjon om sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen. Dette kalles et informert samtykke, og forutsetter at pasienten er samtykkekompetent.

Helsehjelp kan bare gis med pasientens samtykke, med mindre det foreligger lovhjemmel eller annet gyldig rettsgrunnlag for å gi helsehjelp uten samtykke. For at samtykket skal være gyldig, må pasienten ha fått nødvendig informasjon om sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen.

» Et eksempel hvor samtykke kompetansen kan utebli helt, er hvis man står ovenfor demens/paranoia eller invalidiserende angst, som i værste fall gir forfølgelses vannvidd. I slike situasjoner kan pårørende stå i store utfordringer med å finne riktig hjelp i systemet.»

Vurder samtykkekompetanse Etter tilsyn med tvungen helsehjelp i sykehjem i 2011 og 2012 og gjennom enkeltsaker, ser statens helsetilsyn at pasienters samtykkekompetanse ikke vurderes tidlig nok. Først når pasienten motsetter seg helsehjelpen, skjer det. Media har det siste året også rettet oppmerksomheten mot at pårørende opplever at de ikke får nok informasjon og mulighet til å medvirke på vegne av sine nærmeste, når det er klart at vedkommende ikke har samtykkekompetanse.

”Det er uklart for de ansatte i hvilke situasjoner det er relevant å vurdere pasientens samtykkekompetanse og eventuelt hva den enkelte ansatte skal observere og rapportere videre i forhold til en slik vurdering. Vi finner ikke observasjoner eller vurderinger knyttet til vurdering av samtykkekompetanse beskrevet i journaler eller andre steder.”

_KRONSTAD DPS

Være erfaringskonsulent under en pandemi..

Å ha erfaringskonsulenter i tjenestene er viktig og nødvendig. Også under en pandemi. Kanskje spesielt da. Mennesker som før slet med å komme ut av isolasjon har blitt tvunget til mer isolasjon. De fleste lavterskeltilbud er nede og mange kjenner på motløshet, angst og ensomhet. Mer en noen gang trenger vi håp, og vi trenger hverandre. Jeg frykter en konsekvenskrise når pandemien er over. En konsekvens av avlyste timer, avlyste aktiviteter, av ensomhet og isolasjon.
I Bergen er vi heldig som har noen lavterskel tilbud oppe. Noen som er oppfinnsom og kreativ og ser muligheter. For det finnes muligheter, muligheter for gode menneskemøter, også under en epidemi! Vi mennesker er sosiale vesen og vi trenger hverandre. Og vi trenger håp. Nettopp i en slik krise vi har vært i gjennom ett år nå trenger vi noen å snakke med og noen å snakke med som forstår.

Jeg møter stadig pasienter som tror de ikke kan bli frisk og som tror de ikke kan gjøre noe selv som vil gi bedring. Her er håpet, og erfaringskonsulentene viktig. Vise at det er mulig. Snakke med noen som ikke bare har lest seg til svarene men vært der og funnet svarene. Få støtte og hjelp til den lille endringen. Endringen som kan hjelpe en til å snu den vonde spiralen. Jeg underviser pasienter hver mandag om bedringsprosesser og recovery på DPS et der jeg jobber. For mange er det en aha opplevelse og innse at de har det friske i seg, og at ved hjelp til å ta det friske i bruk kan en sammen finne veier til bedring.

Vi trenger også å se på tjenestene våre framover i tid. Hvordan organiserer vi tjenestene, hvilken hjelp gir vi, og hvordan kan vi om mulig hjelpe enda bedre. I Bergen deltar flere representanter for erfaringspanelet i ulike prosjekter knyttet til dette.

«Fremtidens DPS er en av gruppene der undertegnede får delta med innspill og tanker om hvordan pasienter, brukere og pårørende ønsker at framtidens DPS skal se ut.»

På landsbasis skjer det også mye spennende. I løpet av det neste året gjennom arbeid i helsedirektoratet lages Nasjonale retningslinjer for brukermedvirkning i rus og psykisk helsefelt. I prosjektgruppen er vi to erfaringskonsulenter fra Norge som vil delta det neste året. Det er et stort behov for felles rammer hva som er god brukermedvirkning og for rolleavklaringer og rollefordelinger.

La oss håpe epidemien nå går mot slutten, og at konsekvensene ikke blir for store. I mellomtiden må vi holde fast på håpet og bruke hverandre og hver enkelt med sine kvaliteter og erfaringer.