«First of all, understand this; others don’t look down on you,
if they understand that you’re nervous. Do you think you’d look
down on someone because you see their nervousness?

To gain control of the anxiety, you should record the worst episodes, the «triggers» themselves,
and create a hedging strategy
. Eventually, it gets easier to push the anxiety aside, and control
the trigger.
Then you may be able to speak in congregations, without too much planning on what you’re
going to say. To be able to seek eye contact, not be elusive; show off face, and even if you blush;
take the word, don’t hide away, or hide hands, even if you tremble. The goal is not to avoid
nervousness, everyone experiences it from time to time, but to accept the anxiety, which should
not prevent anyone from saying what is on your mind. Others won’t look down on you if they find you

»Think about it, would you even look down on someone because they were anxious?
Anxiety is never something to be ashamed of.  Practice accepting nervousness in social
situations, i.e. not hide the anxiety from others will reduce anxiety about anxiety.»
This gives you control over your anxiety, because it gets less attention. You weaken your
self-focus and increase your external focus, so that attention is directed to what is
happening and what you want to say and do in the situation.

Anxiety becomes less frightening when we accept that it exists. It takes up less
space when it receive less attention. Rule of thumb: accept the anxiety inside you,
and focus on what you are doing. Over time, you systematically practice accepting
the anxiety reactions. Draw attention to what you want to hear, say or do in different
social situations. That’s a good strategy.

Panic In case of panic disorder, anxiety comes abruptly and without warning, often
along with physical reactions such as difficulty breathing and choking sensations,
heartache, increased or irregular heart rate, sweating, trembling, chest pain, nausea,
dizziness, numbness, feeling fainting and fear of death. Such seizures can be very
frightening. Phobias are an irrational and intense fear of certain situations, objects,
or activities which one seeks to avoid at all costs. Phobias can be divided into three
main types: social phobias, specific objects such as spiders or snakes. Or specific
situations, such as flights or heights. Phobia is fear of interaction with other people,
in large or specific groups of people, or only in certain situations. Social phobia can
bring with it exaggerated fear of making a fool of themselves or infront of others.
Being humiliated in front of others is the greatest fear of them all. We can exercise
the anxiety completely.

A story

1988 passport.
My names Tone Berg, Iam fifty plus and devoted to the mental health field, its been my main focus for 11 years now.
I'm a writer for this magazine, and fight for a better health care system!

In 2010, I joined NAPHA as an intern. 
(Our national department for mental health) To give mental health a experienced perspective. I don’t have a health degree, but hav worked three years as an experience consultant on an ambulant team at Østmarka (psychiatric hospital in Trondheim,
 ed. anm)
 – where my skills and competence was to use my life experience with and mental vulnerability in a dysfunctional family.
Today, life battle is my "armor," I turn loss and sorrow into impetus. I used to hide my health history. Born in the preveous century, living decades with shame around mental health. Now I use it for all it's worth. My mother was deeply stigmatized and she broke down completely. My experiences are now turned in to a fight mode. My main concern is that we must avoid that my mother’s stigma repeating itself. Growing up, my father was away all the time, he traveled a lot with his business. The repellent words from my stepmother is attached as if it were said yesterday, my brother and I were teenages when she repeatedly said she regret to be in charge of us. We experienced a lot of rejections and discriminatory treatment as stepchildren. To grow up like we did, damaged our self esteem. It took me decades to repair.
Adversity is part of my strength," loss and sorrow converted to impetus. Growing up with a dysfunctional family turned me into a rebell. I ran away from home, hitchhiked with trailers and was wanted by Interpol throughout Scandinavia. Constantly on the run or admitted, until I finally moved home to Trondheim. My mom lived on 18 square meters, so I slept in a sleeping bag under her coffee table. We lived together for 9 months, three people on very little space. She found a broken person like herself, after many bad relations, she got married to a driver. He was a horrible period drunk, with scary behavior. I could told you more, but my goal is to describe a landscape of my step-parenting. Which my real parents chose to expose us for. I was admitted to the psychiatric ward when I was between 16 and 18 years old. In and out several times. It was a chaotic and dangerous time, psychiatry in the 80s It was not funny. No adolescent ward in the psychiatry hospital, an experiemental and soul stirring setting for a young soul. My mental state couldn't have been that bad, I still remember most parts of it like a movie. This upbringing has given me a bad self-image, I am a fragile person but find strength when i need it.  
The damage from growing up feels more damaging than my bipolar challenges, that I've learned to regulate. All the shifting and fostercare, resulted in bad sleep hygienes, its very energy depleting, and loaded my early upbringing . At the age of 55, I understand that childhood and adolescence caused my deepest scratches. From the time I was in foster care at the age of six, until I got my own home, I was a vagabond. My brother moved out right after his military service, so early establishment as possible. He had been depressed for a while, his marriage went west, he was near to lose everything. He had a young daughter, that our father and stepmother told  him to never expect any babysitting or support, from before she was born. They never reach out as grandparents when she grew up.  

Actually, he and his fiancé got that message when the first time they our visited our father, with the pregnancy announcement. 

To this day, I still feel his despair and his fatal choice. He bought a hunting rifle and drove up into the woods. There he put a letter beside him, and fired the hunting rifle straight to his head. Growing up in a dysfunctional family, he gave up at the age of 32.  As a child, we were told by the adults that our mom was sick, that she was dependent, unstable and unfit as a mother.

I remember her full of care and love. My mother came from an artistic family, published several short stories and was the best senior at «Katta» (upper secondary school in Trondheim, ed. anm.). She became pregnant already in last year of secondary school – so my parents had the first child far too early. I have many memories of my mother sewing and knitting, baking bread and making proper home cooked meals. The last holiday together, we drove up north in Norway, in a home-built campervan. We slept in tents and visited Saltstraumen. Unfortunately, my mom passed away abruptly in 2006. To me, she was the one who always had the love and support to give. On 18 square meters, she give me more  love than dad in his big house with two bathrooms, double garages and two living rooms.  I tell it to build my character, how life has shaped me. The understanding of not being whole. I’ve had a lot of “stings” in my life, sometimes accidents come close. During a period of three weeks in 2006, for example, I lost my mother and was close to losing my husband, the two most important people in my life. Iven in that period I didn’t need to be admitted to psychiatric hospital. I showed my strength and I came back. In situations like this, the «warrior» in me comes out, and I gather physical forces and mental resources.  I tell it to explain my character, how life has shaped me. The understanding of not being whole. My scratches mean I don’t always react normally. I’m hypersensitive, in vulnerable periods, at times paranoid, suspicious, a little broken, it’s awful to say that about myself, but I don’t work as well as I want, purely emotionally. Life’s scratches are crawling me.
What are my concerns? 

“I am committed to helping others, and very concerned that mental health issues should not become more complicated. I want to make sure that the field of mental health does not become a excessive «social pornography». “That we prevent overexposure, and that mental health is not commercialized as a commodity. That those who nows how it feels are joining the progress – I think that’s important. Now I think we have enough people opening up, it’s time to have a critical look at how we open up. Now I think we have enough people opening up, it’s time to have a critical look at how we open up. As I said, I worked three years in an ambulance team where my background was in my previous experience and diagnosis. Now I am concerned with not to talk about diagnoses, but about a holistic perspective. I want to be a representative who doesn’t go down in the diagnostic landscape, I think we have to see the human being through the individual stories.  Something else I have an opinion on is all these terms such as recovery, ACT, FACT, mindfulness, methods and fancy academic tools. New knowledge that healthcare professionals «need» to «refresh» themselves professionally.
Healthcare personnel need of course new inspiration, I understand, but at the same time we should keep in mind they in menthal struggle, may not be so bothered by all this. I think we need to find  few concepts. For me, mindfulness means that I can take my dog out to walk in the forest, where I can disconnect my” head a little, and get calm and lower my shoulders. Recovery for me is to calm down, do something that let me disconnects with world a little bit. We simply have to strip down the language a little bit, because the simple is good. If you’re going to reach the people, they need to to understand what you’re talking about. 

What to say to people who need help

Find help. Use a friend you trust, otherwise there are many phone services and websites where you can get proffesional advice, guidance, or someone to talk to. Ventilate and empty out the chaos tank, get help sorting. A situation that’s tangling shouldn’t build up to a big ball. Be open but be careful, is it a long time since you’ve emptied your head, you may want to break up the story in several parts. Then you avoid being ‘exhausted’ or hollow afterwards. Anxiety is an important instinct, but it represents our danger allert. Like a ‘black-clad uncle’ who only bring hurt in the visitor basket Anxiety can be trained, there are tools to control it. I feel my tinglings right away, just by talking about it. Anxiety is an important instinct, but it represents danger. Like a ‘black-clad uncle’ who only hurts the visitor’s basket. But it’s nice to know, I think, that it’s possible to train our emotions.  This easter, I wrote an article. I wanted to create a tool against anxiety so readers can train themselves. Easter is a holiday where society closes, is a long holiday, and many are lonesome. It’s a notch harder than Christmas. Such a long vacay where everything quiets is like fox venom for thin-skinned nerves. 

What do you want to say to the people who are going to help?
I want therapists who aren’t too clinical. When I was admitted in the 80s there were a lot of white coats, very much like in the film ‘Cuckoo’s Nest’.  In order for me to open up to a psychologist, I need reassurance, and a person that really cares about the patient he is talking to. Not an academic, top-down academic figure.  Psychiatric patients have long felt looked down on by the treatment system! Its about to change, and the goal is to remove this in psychiatry The somatic and psychiatric must become equal patient groups.



Samfunnsmiddag 2021 blir synlig i løpet av noen uker, vi håper dere er spente, og at dere setter dere ned og ser filmen en ettermiddag. Vi har laget den for at du skal nyte 
bymarka og viktige funksjoner som samles til et måltid, som avsluttes ved bålet, med trubaduren Ove Røen.   
Our society project, "the community dinner"  2021 will soon be displayed in a few weeks. We hope you are excited and that you will take time to watch our fall documentary. www.onoffkultur.no 
Innhøsting av samfunnskunnskap 2021

Dokumentar som viser hvordan en falleferdig gård blir mellomstasjon og utendørsterapi for rusmisbrukere, pårørende og frivillige.

Mobbeombudets tanker om bruk av Østre Tømmerdal gård (Power)
«Jeg ser flere muligheter for å bruke gården og naturen i Tømmerdalen. Det kan være som etterverntilbud for barn og unge som har vært utsatt for mobbing, trygge samtaler når barnet skal få fortelle om sin egen opplevelse slik at skolen kan sette inn treffsikre tiltak, samlinger for å bygge bedre relasjoner mellom elever der mobbing og utestenging foregår, og samlinger for foreldre som har felles opplevelser med egne barn som ikke har det bra på skolen. Her vil de møte mennesker som vil dem vel og som har egne erfaringer og faglig kompetanse å tilby.»

Hverdagshelt 2020 Tone Grådahl
Sitat: Stedet er utmerket til fellessamling der fosterforeldre kan treffes og utveksle erfaringer. Også et sted der fosterforeldre og barn kan møtes til hyggelig samvær. Kan også være et treffsted for fosterforeningen i Trondheim.

Anne Blindheim

Intervju publisert før pandemien, handler om
Anne Blindheim som nå jobber som erfaringskonsulent ved forskningsavdelingen
for psykiatrisk klinikk Sandviken.

Solveig B Rob beskriver Anne, da hun jobbet:

som erfaringskonsulent hos Medikamentfrie behandlingsforløp for Kronstad DPS

«Anne er en fargerik dame, og har et godt hjerte. Hun er klok og er god å prate med.
Hun gir gode råd og har mye kunnskap om livet og andre ting. Hun har
opplevd mye tøft, men livet har styrket ANNE, ikke *brukket* henne.
Det er kunnskap hun bruker til det beste for andre..«

Den store lidenskapen til Anne er kunsthistorie og hun engasjeres lett.
En dame full av talenter, som formidler sine erfaringer veldig godt, til hjelp for andre.
Hun er morsom og har en herlig humor.

En dame det er lett å bli glad i 

«Hei, jeg heter Anne Blindheim, og er 36 år og ansatt som erfaringskonsulent i
pilotprosjektet til Helse Vest i forbindelse med «Medikamentfrie behandlingsforløp
for personer med psykoselidelser».
Til daglig sitter jeg på kontoret på Kronstad DPS, men jeg skal jobbe ut mot de andre DPSene i
Bergen fra høsten av.

Har over 20 års egenerfaring med psykoseproblematikk og har både positive og negative
erfaringer med medikamentfri behandling og medisinering. Personlig trives jeg best
uten medisiner, men ser at de for meg, av og til blir et nødvendig onde.

En god venninne gjennom 17 år, sier jeg har en sterk egenskap, at jeg ikke å ser på meg
selv som et offer. Jeg bruker ikke andre for å fremheve meg selv, og føler jeg har ro og et reflektert
forhold til min historie.

Hovedoppgaven i dette prosjektet er å intervjue pasienter som ønsker medikamentfri
behandling for sin psykoselidelse. Både de som er i et medikamentfritt forløp og de som
av ulike grunner ikke får lov til å gå av medikamenter.  Grunnen til at jeg gjør, dette
er å hente erfaringer fortløpende, for å kunne endre praksis om det er noe som ikke fungerer.
Og ikke minst få tilbakemeldinger på hva som faktisk fungerer.
Jeg vil kartlegge hvilke
grupper innenfor psykoselidelsene som ønsker og som får tilbudet. Min plan er å intervjue
pårørende til personer i medikamentfrie behandlingsforløp, siden de har
verdifull kunnskap om hvordan behandlingen fungerer.

Jeg er også invitert med som medforsker, og forskningsprosjektet dreier seg rundt opplevelsen
av medikamentfri behandling, og er ledet av stipendiat og etnolog Christine Ødegaard.

I tillegg holder jeg en rekke foredrag og både deltar, og av og til leder erfaringskafeen ved
Kronstad annenhver tirsdag. Jeg bidrar også med forefallende prosjektarbeid.

Det at jeg får praktisert skrive- og formidlingsarbeid, er en fin bonus. For øyeblikket,
er jeg er akkurat der jeg ønsker å være.Bokstavelig talt.

Når jeg holder foredrag for brukere, liker jeg å illustrere at ting endrer seg hele tiden.
Det er umulig å forutse hvilken retning en ender opp i. Jeg ønsker å gi håp om bedring og
et godt liv. Når jeg snakker med de ansatte ved NAV og institusjonene, analyserer jeg som
regel anekdoter fra mitt liv, for å understreke potensielle feiltrinn som er gjort, men også
hvordan det kan gjøres bedre. Jeg prøver å skape en dialog og se flere perspektiver.
Jeg er ingen fasit, men jeg tror heller ikke at jeg er et så unikt snøfnugg at ingen kan
kjenne seg igjen, eller har vært i samme situasjon. Jeg tror det kan være nyttig for alle
parter, å se at man kan komme seg ut av destruktive og repeterende mønstre.

  1. Hvordan ble du kjent med begrepet brukermedvirkning og erfaringskonsulentrollen?

Jeg er usikker på hvordan jeg første gang hørte om begrepet brukermedvirkning,
men jeg tror første gang jeg begynte å tenke over rollen som erfaringskonsulent må ha
vært den gangen jeg begynte i IPS (individuell jobbstøtte). Jeg satt i en nasjonal
arbeidsgruppe for implementering av IPS i Helse og fikk dermed mine første
erfaringsforedrag. Det var rart  å kjenne på at etter en diskusjon i arbeidsgruppen,
ønsket de å gi meg en mikrofon for å fortelle flere om mine refleksjoner rundt møter
med institusjonen og NAV, og hvordan disse møtene påvirket meg i positiv og
negativ retning.

Jeg opplevde å bli tatt på alvor. Det gav mersmak. Jeg ville være en del av den
endringen jeg innså var i gang.

  • Hva har rollen betydd for deg og din jobbhverdag?

«Jeg begynte å tenke nye tanker og muligheter om mitt eget liv og kompetanse.
Frem til da hadde jeg kun lett etter jobber med tanke på den akademiske
bakgrunnen. Jeg er jo utdannet kunsthistoriker. Da jeg kom inn i IPS fikk jeg
for første gang spørsmålet; hva har du egentlig lyst til å jobbe med?

Jeg innså at jeg ønsket å bryte ned stigmaet som er rundt psykoseproblematikk.
Jeg bygde en annen CV med spredte oppdrag i form av foredrag. De mest skamfulle
periodene i livet mitt, som jeg tidligere brukte mye energi til å skjule, ble omgjort til
verktøy som jeg kunne bruke til noe godt. Det kan gi håp om et annet liv for det
mest håpløse menneske.

En av mine fremste oppgaver er bidraget til å bryte ned stigma og normalisere.
Jeg tror det er viktig å ufarliggjøre disse skremmende opplevelsene en kan ha i
psykosene og snakke om det på en naturlig måte. Og det både med de som har
kjent psykose på kroppen og andre som er rundt og er usikre på hva det kan dreie
seg om. En annen side er å  være et levende bevis for at det er mulig å kombinere
alvorlig psykisk sykdom med jobb eller studier. Det er lettere å gjøre det om en
vet at andre har klart det.

  • Hva tror du er årsaken til at psykisk helse og rus utvikler seg så sakte mtp
    nye behandlinger/medisiner generell modernisering i helsevesenet? 
    (Tror du på en tjeneste i fremtiden som sammen ivaretar både rus/psykisk utfordringer?)

Jeg tror at alle store institusjoner bruker tid på å omstille seg, om det er universitetet
eller helsevesenet. På en måte kan det være et sikkerhetsnett for at en ikke skal følge
«mote» strømninger og impulser.  På et annet vis kan det være trettende å kjempe for
endringer som går sakte. I alle store organisasjoner er det mange parter som skal overbevises.

Jeg er glad for at jeg er tilknyttet et DPS hvor jeg opplever at jeg har ledelsen i ryggen,
og at man er åpen for nye ideer. Vi er i dag 5 erfaringskonsulenter på huset. Det gir meg
gode sparrepartnere for håndtering av situasjoner.

På de 15 årene jeg har vært en del av psykisk helsevern, så har jeg opplevd
holdningsendring til det bedre.
Jeg håper at det fortsetter i samme retning, det er fremdeles en lang vei å gå.

  • Hvilke erfaringer/opplevelser har gitt deg trua på at erfaringskonsulentrollen kan være et godt supplement i psykisk helsevern?

Da jeg foreløpig gjør mest forberedende prosjektarbeid, har jeg lite én til én-kontakt per i dag. Men jeg tar meg alltid tid til å kunne slå av en uformell prat i loungen på avdelingen, når jeg møter folk er der. Disse samtalene kan handle om alt fra interesser til mer alvorlige tema som problematikker som oppstår som følge av psykosene. Den avslappende tonen  og måten vi formidler egen-erfaringer på, viker på en positiv og avskrekkende måte. Det trengs fordi det finnes en del skremmende opplevelsene. Andre ganger trenger man ikke si så mye om det som foregår. Det holder at de vet at jeg vet. Jeg vet ikke nødvendigvis hvordan de har det, men de vet at jeg vet hvordan det kan være. Jeg tror det gir en trygghet.

Da jeg kom inn i psykiatrien som 20-åring, var legene veldig opptatt av å fortelle meg hva jeg ikke kunne gjøre. Blant annet fortalte en lege meg, at jeg aldri ville klare å fullføre et universitetsstudium, som jeg ønsket meg. Beskjeden var nedslående, jeg kom bare til å bli sykere med årene. Dette uten å ha snakket med meg forut for dette møtet. Heldigvis var det ikke opp til ham, hva jeg skulle gjøre. Min reaksjon var å bli trassig, og senere søkte jeg meg inn på universitetet. Den samme kvelden, etter legebesøket, var jeg en usynlig pasient som brukte det siste av pengene sine på en øl. Jeg drakk den alene mens, jeg vurderte: «gir man opp, eller skal man klare det umulige?» Den kvelden skulle jeg ønske at jeg hadde noen som kunne bevise for meg, om at drømmene jeg hadde kunne være mulig. Da hadde jeg ikke håp, bare trass.

Håpet fant jeg noen år senere, når jeg leste Arnhild Lauvengs bøker og dermed fant jeg et forbilde. Hun klarte det umulige, og det klarte etter hvert jeg også. 3. juni 2015, ti år etter jeg tok mine første usikre steg inn på universitetet, gikk jeg inn foran kommisjonen og forsvarte masteravhandlingen min. Veien var på ingen måte lett. Jeg hadde behov for flere innleggelser underveis, men i løpet av denne tiden fant jeg ordene til å beskrive hvordan jeg hadde det, jeg oppdaget styrker og svakheter. – og mens jeg én gang ikke hadde ord, har jeg nå problemer med å holde kjeft.

I dag ønsker jeg å minne om at sykdom kan sette livet på vent en stund, men det betyr ikke at man ikke kan leve det livet en drømmer om. Jeg vil ikke være en som forteller om begrensningene en lidelse kan gi, jeg vil heller fokusere på å bygge opp motivasjon. Jeg kan ikke gi garantier, men jeg kan vise at der er muligheter, at det kan være nødvendig å drømme om noe bedre for at ting skal bli bedre.

  • Hvis du fikk lov til å innrede en ny avdeling på psykiatrisk sykehus, en sengepost, hva hadde du gjort annerledes?

Jeg tror det er ganske så store forskjeller på brukernes behov ved innleggelse. Selv er jeg ofte psykotisk når jeg legges inn. Jeg har et behov for ro og ikke minst noe som ikke stimulerer for mye.

Er man derimot deprimert, kan det nok være bedre med mer farger som gir energi. Sånn sett tenker jeg det kan være vanskelig å lage ett oppsett som fungerer for alle. Vi er jo så forskjellige.


All helsehjelp skal baseres på samtykke fra pasienten, pasienten har grunnleggende rett til å si ja eller nei til hjelpen. Samtykkekompetanse handler om pasientens evne til å forstå hva han faktisk sier ja eller nei til. Den ansvarlige for helsehjelpen, skal vurdere om pasienten har samtykkekompetanse. Vårt nøye konstruerte regelverk som skal beskytte oss brukere av systemet. Designet dekker ikke alle situasjoner like bra, og kanskje bør det taes kontinuerlig stikkprøver av ansvarlige institusjoner som tilbyr helsehjelp?

Hva betyr samtykke til helsehjelp?

Utgangspunktet for all helsehjelp er at hjelpen er basert på samtykke fra pasienten. I hverdagslig sammenheng innebærer et samtykke å godta, reagere positivt og aksepterende på en forespørsel. Når noen kommer bort til oss og starter en samtale, og vi viser at vi er interessert i samtalen, samtykker vi til å snakke med personen.

Hovedreglene om samtykke til helsehjelp er annerledes enn et slikt hverdagslig samtykke. For å forstå hva samtykke og samtykkekompetanse i helse- og omsorgstjenesten er, må vi ha som utgangspunkt at en person har en grunnleggende rettighet til å kunne si ja eller nei til et tilbud om helsehjelp.

For å kunne si ja eller nei til helsehjelp må pasienten ha fått nødvendig informasjon om sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen. Dette kalles et informert samtykke, og forutsetter at pasienten er samtykkekompetent.

Helsehjelp kan bare gis med pasientens samtykke, med mindre det foreligger lovhjemmel eller annet gyldig rettsgrunnlag for å gi helsehjelp uten samtykke. For at samtykket skal være gyldig, må pasienten ha fått nødvendig informasjon om sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen.

» Et eksempel hvor samtykke kompetansen kan utebli helt, er hvis man står ovenfor demens/paranoia eller invalidiserende angst, som i værste fall gir forfølgelses vannvidd. I slike situasjoner kan pårørende stå i store utfordringer med å finne riktig hjelp i systemet.»

Vurder samtykkekompetanse Etter tilsyn med tvungen helsehjelp i sykehjem i 2011 og 2012 og gjennom enkeltsaker, ser Statens helsetilsyn at pasienters samtykkekompetanse ofte ikke blir vurdert tidlig nok. Først når pasienten motsetter seg helsehjelpen, skjer det. Media har det siste året også rettet oppmerksomheten mot at pårørende opplever at de ikke får nok informasjon og mulighet til å medvirke på vegne av sine nærmeste, når det er klart at vedkommende ikke har samtykkekompetanse.

”Det er uklart for de ansatte i hvilke situasjoner det er relevant å vurdere pasientens samtykkekompetanse og eventuelt hva den enkelte ansatte skal observere og rapportere videre i forhold til en slik vurdering. Vi finner ikke observasjoner eller vurderinger knyttet til vurdering av samtykkekompetanse beskrevet i journaler eller andre steder.”


Være erfaringskonsulent under en pandemi..

Å ha erfaringskonsulenter i tjenestene er viktig og nødvendig. Også under en pandemi. Kanskje spesielt da. Mennesker som før slet med å komme ut av isolasjon har blitt tvunget til mer isolasjon. De fleste lavterskeltilbud er nede og mange kjenner på motløshet, angst og ensomhet. Mer en noen gang trenger vi håp, og vi trenger hverandre. Jeg frykter en konsekvenskrise når pandemien er over. En konsekvens av avlyste timer, avlyste aktiviteter, av ensomhet og isolasjon.
I Bergen er vi heldig som har noen lavterskel tilbud oppe. Noen som er oppfinnsom og kreativ og ser muligheter. For det finnes muligheter, muligheter for gode menneskemøter, også under en epidemi! Vi mennesker er sosiale vesen og vi trenger hverandre. Og vi trenger håp. Nettopp i en slik krise vi har vært i gjennom ett år nå trenger vi noen å snakke med og noen å snakke med som forstår.

Jeg møter stadig pasienter som tror de ikke kan bli frisk og som tror de ikke kan gjøre noe selv som vil gi bedring. Her er håpet, og erfaringskonsulentene viktig. Vise at det er mulig. Snakke med noen som ikke bare har lest seg til svarene men vært der og funnet svarene. Få støtte og hjelp til den lille endringen. Endringen som kan hjelpe en til å snu den vonde spiralen. Jeg underviser pasienter hver mandag om bedringsprosesser og recovery på DPS et der jeg jobber. For mange er det en aha opplevelse og innse at de har det friske i seg, og at ved hjelp til å ta det friske i bruk kan en sammen finne veier til bedring.

Vi trenger også å se på tjenestene våre framover i tid. Hvordan organiserer vi tjenestene, hvilken hjelp gir vi, og hvordan kan vi om mulig hjelpe enda bedre. I Bergen deltar flere representanter for erfaringspanelet i ulike prosjekter knyttet til dette.

«Fremtidens DPS er en av gruppene der undertegnede får delta med innspill og tanker om hvordan pasienter, brukere og pårørende ønsker at framtidens DPS skal se ut.»

På landsbasis skjer det også mye spennende. I løpet av det neste året gjennom arbeid i helsedirektoratet lages Nasjonale retningslinjer for brukermedvirkning i rus og psykisk helsefelt. I prosjektgruppen er vi to erfaringskonsulenter fra Norge som vil delta det neste året. Det er et stort behov for felles rammer hva som er god brukermedvirkning og for rolleavklaringer og rollefordelinger.

La oss håpe epidemien nå går mot slutten, og at konsekvensene ikke blir for store. I mellomtiden må vi holde fast på håpet og bruke hverandre og hver enkelt med sine kvaliteter og erfaringer.   


«Aller først, forstå dette; andre ser ikke ned på deg, fordi om de ser
at du er nervøs. Tror du at du ville sett ned på noen fordi om de virket

For å få kontroll over angsten, bør man registrere de verste episodene,
selve «utløserne», og lage en sikringsstrategi. Etterhvert blir det lettere
å skyve angsten til side, og kontrollere fryktutløseren.
Da vil du kanskje klarer å ta ordet i forsamlinger, uten å planlegge
det du skal si. Kunne søke øyekontakt, ikke være unnvikende; vise frem
ansiktet, og selv om du rødmer; ta ordet, ikke gjemme deg vekk, eller skjul
hendene, selv om du skjelver.

Målet er ikke å unngå nervøsitet, alle opplever det fra tid til annen, men
å akseptere angsten, som ikke skal hindre noen å si det som man har
på hjertet. Andre vil ikke se ned på deg om de skulle oppdage at du er nervøs.
Tenk over det, ville du selv sett ned på noen fordi de var engstelige?
Angst er aldri noe å skamme seg over. 

Øv på å akseptere nervøsitet i sosiale situasjoner, dvs å ikke skjule angsten for
andre, vil minske angst for angsten. Da får man kontroll over angsten, fordi den
får mindre oppmerksomhet. Du svekker selvfokuset og øker ytre fokus, sånn at
oppmerksomheten rettes mot det som skjer og hva du ønsker å si og gjøre i situasjonen.

Angst blir mindre skremmende når vi aksepterer at den fins. Den tar mindre plass når den
får mindre oppmerksomhet. Huskeregel: aksepter angsten inni deg, og fokuser videre på
det du driver med. Over tid trener du systematisk på å akseptere angstreaksjonene.
Rett oppmerksomheten mot det du ønsker å høre, si eller gjøre i ulike sosiale situasjoner.
Det er god strategi.


Ved panikklidelse kommer angsten brått og uten forvarsel, gjerne sammen med fysiske reaksjoner
som pustevansker og kvelningsfornemmelser, hjerteklapp, økt eller uregelmessig hjertefrekvens,
svetting, skjelving, smerter i brystet, kvalme, svimmelhet, nummenhet, følelse av besvimelse
og dødsangst. Slike anfall kan være svært skremmende.


Fobier er en irrasjonell og intens frykt for bestemte situasjoner, gjenstander, eller aktiviteter
som man for enhver pris søker å unngå. Fobier kan deles inn i tre hovedtyper: sosiale fobier,
bestemte gjenstander som edderkopper eller slanger. Eller bestemte situasjoner, som flyreiser
eller høyder.

Fobi er frykt for omgang med andre mennesker, i store eller bestemte grupper mennesker,
eller bare i bestemte situasjoner. Sosial fobi kan føre med seg overdrevet redsel for
å dumme seg ut eller bli ydmyket.

Angst er en av de vanligste psykiske helseplagene i Norge. Ca 30 prosent av oss får en angstlidelse i løpet av livet. Ofte utløses angst i kombinasjon med depresjon. Det kan være vanskelig å kjenne forskjell på bekymringer og angst, eller å vite hvordan man kan forhindre angsten i å utvikle seg. For mange er dette fryktinngydende, men det er ikke farlig å kjenne på angsten. Det finnes mange behandlingsmetoder som kan hjelpe.

– Frykt er et instinkt, det er redsel for konkrete farer. Hvis du står på kanten av et stup, kjenner du frykt. Ligger du i hengekøya på hytta di, og fanges av skremmende tanker, er det angst, hvis tankene er bekymringer og ikke virkelighet. Du må forstå forskjellen og prøve å finne ut hvorfor du plages med angst.

Angst er normalt.
– men den er så plagsom. For at angst skal bli noe positivt, må den forstås og bearbeides i en langsom prosess med selvrealisering.


– Er du en person som stadig kommer i kontakt med mennesker som vil kontrollere deg, bør du spørre deg selv: Sliter du med å sette grenser? Mangler du selvrespekt? Lar vi oss forstyrre av andre som er plagsomme, og mangler balanse i livet, får vi uro som gir eksistensiell angst, hvis vi ikke lytter til vårt indre. Angst er veiviseren som forteller oss at noe er galt.


tillit er en grunnleggende indikator for å unngå et liv preget av angst, det å ha troen på noe. Et menneske, eller en skaperkraft, eller samfunnet. Tillit gir tro, og tro gir beskyttelse og demper angst. De som klarer å unngå og bekymre seg for framtida, og leve i nuet, har mindre frykt, fobier og angstsymptomer.

Desverre ble dette også en Covid-19 påske, med et samfunn i vid spagat, dugnads kreftene begynner å ebbe ut. Men det er akkurat nå, at det kollektive samfunnet må virke, hvert singel individs innsats avgjør.
Den siste kneika, før alle er vaksinert, må vi holde ut. Snart kan vi puste inn vårlufta, og påska er ofte vanskelig for de som sliter psykisk. Viruset har knelet vår mentale kondis, vi er alle i samme båt. Derfor er det bra å vite,
at frykt og angst behandles best av hver og en av oss. Når angsten bølger inn i kroppen, ta en tur ut, den beste behandling er fysisk aktivitet. Akseptere vi angsten, som normale reaksjoner, og overser den, ved å fokusere utover på det man holdt på med, vil det gjentagende dempe angsten. Nå skal vi holde ut, sørge for at viruset ikke besøker oss, se film, lese bøker, hør på musikk, gå tur, spille spill, legge kabal, på smittevern avstand.
Vi greier å få en helt OK påske, kollektiv gevinst er å få friheten tilbake.
Har vi hatt en større kamp å vinne enn å bekjempe viruset? Være solidarisk, stå samlet litt til, husk dette er runde 2, såkalt Covid-2021, og den smitter som en rakett.
Gå ut i vårlufta, sett deg på et svaberg og se på havet, lytt til fuglene. Avvis angsten, den er ikke velkommen, den kan vi ha på minst 10 meter avstand.


Photo by hanya kumuh

Det er lite som skal til for å skape bedring…5 minutters gange i frisk luft, og kroppen registrer allerede en bra endring. Føttene er vår beste transport, la bilen stå, dropp bussen også. Når du etablerer en gå-rutine, kan du øke uke for uke. Uten tvil, det er mulig, beina får deg dit du vil. Gjør om din daglig rutine, og du vil oppnå betydlig effekt etter 7 dager. Kroppen liker å bli brukt, og du kjenner raskt mer styrke.
Regn ut gevinstene, i legger og lår, pluss mindre utslipp, mer penger i pungen.
La oss det bli en folkebevegelse #MÅGÅ, sammen bygger vi en årlig rutine?

Kroppens føtter har bærekraft som både det fysiske og det mentale behøver.
Tenk over når du bruker dem, når de går, setter du ned ditt grønne avtrykk.
GÅ – har du egentlig har RÅD til å la vær?

En smartklokke eller skritt teller, gir deg oversikt, og motiverer et forbedringspotensialet.
Går ofte, vil det endre måten du handler mer selektivt på butikken.
Å slepe handleposer hele veien hjem, blir tungt uten bilen. Å handle mat og unngå svinn, er utfordring hos mange husholdninger. Har man fryser, er det ofte «hamsteren» man fremkaller.
Så det vi sier; gå så ofte du kan, så blir forbruket også endret, når vi bære alt med oss hjem.

# EKMAGASINET «skriver om banale ting, som
forslitte råd som burde vært påbudt«

Januar 2018 var første apostel måned, en positive start, for #MÅGå de som ikke liker trenings studio.
De fleste kan gjøre det, i nærmiljøet der de bor. Du trenger gode sko, i perioder piggsko, hvis det er vinter der du bor.
Det er banalt og enkelt, men de positive ringvirkninger gjør at #MÅGå bør anbefales. Bruk beina så mye som mulig, ikke bare sparer du penger, men du bedrer helse di og miljøet.
Handlekurven blir lettere, bevisst på at handleposen fylles av det du virkelig trenger. Du går inn i en kjedereaksjon, av positive valg, styrt av å #mågå

En smartklokke eller skritt teller kan motivere både hverdager og ferier. Det er artig å lagre skritt og mange kilometer. Dette er banalt; vi vet at de fleste kan gå mer i sin hverdag.
Forskning viser at en gåtur er like gunstig for hjertet som en løpetur, mange trenger å påminnes dette.

Nå kommer de lyse dagene, våren er i anmarsj – la bilen hvile mens dine føtter er fremkomstmiddel som får deg videre! For hvert skritt teller.
Ingenting å tape, det er «apostlene» som gjelder.

#MÅGÅ #SLAMPOESI #instagram «snapchat dine #mågå-historier.


Rektor har ansvar for sette inn rutiner som utarbeides, og sikre kompetanseutvikling og et godt læremiljø.

… Skolen skal møte elevene og lærlingene med tillit, respekt og krav og gi dem utfordringer som fremmer danning og lærelyst. Alle former for diskriminering skal motarbeidest.

Opplæringslov kapittel 9a, om elevenes læringsmiljø. I § 9a–1 står det “… «alle elever i grunnskolen og videregående skoler har rett til fysisk og psykososialt godt miljø som fremmer helse, trivsel og læring».

REKTOR skal drive mobbe reduserende metoder, og skoleledelsen arbeid skaper skole med et gode læringsmiljø hvor mobbing er på rektors dagsorden.

I opplæringsloven § 9a-2 står det at elever har rett til et trygt og godt skolemiljø. Hvis ansatte ved skolen har mistanke om, eller kjennskap til, at en elev blir utsatt for krenkende ord, mobbing, diskriminering, vold eller rasisme, skal vedkommende undersøke saken med en gang, og ledelsen skal varsles

Kan kontakte skolen, med lærer, miljøarbeider, eller helsesykepleier. Står man fast, kan et mobbeombud eller fylkesmann kontaktes. Ombudet kan kontaktes av barn, elever og foresatte, og er tilgjengelig for alle som ønsker hjelp eller veiledning i saker der elever ikke har det trygt og bra i sitt barnehage- eller skolemiljø.


Skolen skal utvikle inkluderende fellesskap som fremmer helse, trivsel og læring for alle. Et raust og støttende læringsmiljø er grunnlaget for positiv kultur der elevene oppmuntres og stimuleres til faglig og sosial utvikling. Et systematisk arbeid er avgjørende for å skape et trygt og godt skolemiljø.

Jobbes det godt med inkludering, blir utenforskapet automatisk ekskludert. Utenforskap…

Mere info her


Redigert September 2021

Kvinner faller og trekkes ned, når utenforskapet truer.
Vi hiver utenforskapet over bord, den ødelegger nok.
Utenforskap gir langvarige skader, som uførhet og ensomhet, og den stjeler
folks vitalitet. Vi lager et klart manifest, som ivaretar folk flest.
Styrer i barnehage, rektor og lærer på skoler. Ordførere, gi signal, og
tillitsvalgte i arbeidslivet hør her:

«UTENFORSKAPET er FORBUDT,» inkludering er en naturlig og
logisk samfunnskultur. 8 mars, internasjonal kvinnedag, vær samlende i en
balansert solidaritet. En symbolisk dag, en utløsende kampvekker mot utenforskap.
Det krever innsats, og seige tak, og likelønn er i hoved sikte.
Struktur i riktig form, gir sunt demokratiet med riktige fasong.
Et historisk kvinneperspektiv, men ikke brenne seg fast, – men skape de store linjer.

Ordkraftige mennesker, som står opp for seg, blir allikevel trakkasert.
Har heller påvirket styrken av «stormen.» Hanne Bjørnstad forteller om ukultur,
som til slutt gjorde henne ufør:

 * jeg gikk inn i en dyp depresjon, ble naver med alt det innebar, mest på ondt
( det gode var jo at jeg fikk penger til livets opphold), ville ikke gi meg, forsøkte å oppdatere Cv’en min med kursvirksomhet, men det gikk heller dårlig da det ble altfor slitsomt for meg. Prøvde å få livet på rett kjøl med ulike terapiformer. Jeg holdt på med dette i ca 8 år, til Nav innvilget uførepensjon som ikke jeg hadde bedt om. Med begrunnelse på mine spørsmål, at jeg ikke ville kunne skaffe meg jobb i en alder av 61 år. Diagnosen min var alvorlig depresjon, senere tid har jeg fått vite er sammenlignbart med PTSD.

_Hannes råd: «ikke bli værende på en arbeidsplass med dårlig arbeidsmiljø og ledelse.
» Jeg trodde jeg kunne redde verden, men oppgaven
ble til slutt å redde meg selv.»

«Etter store avis oppslag og varslinger, håper Hanne at trakkasering ved
«Det odontologiske fakultet, tar slutt.

Samfunnskostnaden blir stor, når folk skvises ut av arbeidslivet og ikke får
brukt utdanninga si.Det sløses med offentlige midler, som i praksis går ut over
liv og helse, forteller Bjørnstad.

Arbeidsmiljøloven forbyr både trakassering og utilbørlig opptreden på
arbeidsplassen. Arbeidsgiver og arbeidstaker skal å skape gode arbeidsmiljø,
hvor man tidlig skal ta tak i dårlig adferd.

Kampen mot mobbing, har samfunnsgevinst, men det krever, at alle må slåss. Etablere gode rutiner som rapportere uakseptable avvik, for
er det usikkert om adferden kan meldes som mobbing, eller bedriften har en «ikke-ta tak i kultur»? Da er skylappene tette, og bedrifter er konfliktskye.


«Sosiale medier og internett, vokser mobbe adferden mest, rett og slett. Digital mobbing har en dyster statistikk, for tallene tyder på at barn og unge, digitalt, utvikler mere angst.»

Elever forteller hva mobbing er: «… gjentatt negativ eller ondsinnet adferd, fra en eller flere rettet mot en elev som har vanskelig for å forsvare seg.» Ondsinnet mobbing, over tid, vokser i miljøer med ulike styrkeforhold.

Mobberen opplever tilhørighet og makt, som gradvis avtar. Fra undersøkelser kommer det frem, at mobberen utvikler venneløse, og ensomme liv.

Hvis alle parter i skolemiljøet involveres, og fokuset er på inkludering, får barn og foreldre en felles forståelse, særlig for det som er uakseptabel adferd og kan jobbe med forebygging av mobbing.

Barnas rettigheter ?

Ny «mobbeparagraf» kom i august 2017, og krever aktivitetsplikt og skriftlig plan for alle saker. Loven stiller større krav til skolene om å lage gode tiltak i mobbesaker.

Loven er strammet inn hvis voksne krenker barn. Skjer dette, skal adferd meldes til styreeier, og blir ikke behandlet av rektor lokalt på skolen. Barnas stemme skal høres i mobbesaker, som står i barnekonvensjonen. Før ble ikke barn spurt om sin mening, nå blir de informert før ble tiltak satt igang. Barn bestemmer ikke direkte over tiltakene.

Hvis arbeidslederen mobber, skal rapporteren sendes leders overordnede .
Er mobberen virksomhetens øverste
leder, må det vurderes å sende avviksmelding til virsomhetens styre.

Inkludering av robust ungdom.

MOT til å bry deg….

MOT’s oppgave er holdningsskapende kampanjer for robuste samfunn, og bygger relasjoner som skal gi trygge klassemiljø.

Mot står oppe på *brua* i et forebyggings-terreng, som i praksis betyr samfunnsinkludering.
Leve, etterlatte av selvmord, er under *brua* nede i elva, der ting har gått helt galt, imøte med de mørkeste kriser, med oppgaver som skal gjøre at ting blir håndterbart.

MOT jobber best når hele skolen er engasjert…
Med inkludering prioitert, vil utenforskap bli ekskludert.