Maskering betyr å ta på en maske for å dekke over noe,
skjule noe eller rett og slett tilpasse egen identitet for å passe inn,
enten om det gjelder sosiale begivenheter, innad i familiestrukturen
eller i andre samfunnsgitte arenaer.
Vi lever enda i et samfunn fylt med skam og mye psykisk uhelse,
hvor mange går bort fra egen identitet og kropp og presses inn i former
som kun bidrar til mer skade gjennom å maskere. Maskere det som foregår
på innsiden, ved å lage en urealistisk fremtoning av egen identitet, frakoblet
det som virkelig er oss.
En usynlig maske som tar oss bort fra «her og nå» og former oss til den eller
de vi omgås med. Det er enda sånn at samfunnet og kulturen vi lever i ikke
har stort nok rom for den enkelte. At det å tørre å stå opp for seg selv når ting
er vanskelig enda er tabu i mange samfunnsarenaer. At det å be om hjelp
fortsatt kan anses som svakhet, og at det å ha en psykisk lidelse eller utfordring
gjør deg mindre verdt.
Vi lever etter et normaliseringsprinsipp hvor svært få egentlig passer inn.
Hvor det er gitt spesifikke føringer for livsførsel, atferd og forventninger til
arbeidsliv og kompetanse, hvor den enkeltes utrykk ikke får komme til syne.
Når vi blir syke av ulike årsaker trenger vi først og fremst hjelp. Vi trenger støtte,
annerkjennelse, noen som ser og lytter og mest av alt trenger vi å få la masken falle.
Vi trenger noen som hjelper oss med å lytte innover, inn i egen kropp og psyke,
noen som kan romme hele oss og våre utfordringer i et trygt rom hvor åpenhet,
tilstedeværelse, tillit og aksept er følgesvenner på veien.
Alt for ofte skjer det motsatte, vi blir møtt «ovenfra og ned», gitt en rekke løsninger,
tvunget inn i yttligere rammer som øker press og prestasjon, når alt vi trenger er å få
la masken slippe. Falle til gulvet i tusen knas. Vi trenger å gå i oppløsning for å bli i
stand til å plukke opp bitene av oss selv i trygge og profesjonelle rammer. Etter enhver krise
kommer læring og vekst om vi gir rom for det.
Det å maskere eget følelsesliv og presse seg når man er nede for telling gjør bare enda
mer skade. Sykemeldingen blir lengre, selvtilliten om det er mulig blir enda mer svekket,
angsten får større grobunn og lidelsen øker i utrykk. Følelsen av å ha mislykkes vokser.
Hvorfor er det så viktig for oss å passe inn, følge strømmen og bli akseptert?
Jo, fordi vi er mennesker. Fordi vi er flokkdyr. Vi trenger tilhørighet, annerkjennelse
og det å være en del av noe. Vi trenger å kjenne på egen identitet. Vi er ikke skapt for
å vandre på jorden i ensomhet.
Men kan det finnes unntak, kan vi passe inn ved å våge å være oss selv? Tørre og gi
rom for det som er vanskelig? Tørre å dele om det som er sårbart og på den måten kjenne
tilhørighet og felleskap? Gi sorgen og smerten et ansikt, gi rom for det som bor på innsiden og vil ut.
Tillate, ikke maskere.
Først da gir vi rom for vekst og tilheling. Når vi aksepterer det menneske som står bak
masken. Når vi som samfunn slipper normaliseringsprinsippet og heller gir rom for den
enkeltes uttrykk og lidelse, gir rom og aksept, for hvorfor, ikke bare ser på lidelsen som noe
feil og galt, men som et utrykk for smerte, sorg, sykdom og traume. En naturlig reaksjon
på noe traumatisk eller medfødt.
Så tåler vi mer maskering i dagens samfunn eller trenger vi et mer åpent samfunn hvor
hvert enkelt individ får skinne sitt lys, sin unikhet inn i et felleskap som er basert på
nestekjærlighet, åpenhet, samhold og annerkjennelse?
Vi har alle noe å bidra med og vi har et felles samfunnsansvar. Vi kan ikke la hver og
engasjere oss og forvente mirakler. Vi er alle i samme båt enten vi aksepterer det eller
ikke. Ved å ro i samme retning kommer man nærmere målet og plutselig handler det
likeså mye om reisen til og fra som det å komme frem. Det er der læringen ligger, i det
ukjente, i det som utfordrer, og klarer vi å navigere inn i det som gjør vondt kommer
vi rikere og litt helere ut på andre sida.
«Våg og være» som Helsesista sier. Tørr å leve ut deg, uten krav til perfeksjonisme
og forventninger. Noen ganger gir livet utfordringer som er omtrent umulige å bære,
men det finnes alltid løsninger, det finnes alltid håp. Uten håp og viljestyrke kjemper
vi en endeløs kamp. Hva med å senke guarden og gi rom for det som bor i deg?
Du skal se det gir langt større gevinst enn å hele livet måtte bære en maske som
aldri var tiltenkt deg, aldri var din å bære. Skal vi slippe masken må vi tillate endring,
tillate vekst, tillate deg selv og kjenne, kun da kan vi vokse og heles som mennesker,
kun da kan vi leve.
Da trenger vi et samfunn som er rusta for de som sendes ut i det. Endringen
starter i oss selv, ved å være den endringen du selv ønsker å se i verden, blir
verden et bedre sted å leve.
