Så du er alltid høyt oppe eller langt nede du da?
Et svært vanlig spørsmål vi opplever å få ofte, vi som har
diagnosen Bipolar Lidelse.
Jeg jobber med å spre kunnskap, for å øke forståelsen, og ikke minst
for å redusere stigma.
Fordi det etter min mening ikke finnes et felt innen helse som er så
fylt med myter, hvor antagelser blir gjort så raskt, eller baseres på så lite
kunnskap som akkurat innen psykisk helse.
Jeg referer derfor ofte til et sitat som visstnok skal stamme fra
80 og 90 tallets store action helt, Steven Segal.
Han skal på et tidspunkt ha sagt:
« Assumptions is the mother of all fu*k up`s«
For er det ikke sånn at vi blir litt rausere når vi forstår?
Blir vi ikke litt mer tålmodig når vi vet hva som ligger bak?
For det er lettere å håndtere det vi vet. Usikkerhet og utrygghet gjør at
toleransevinduet vårt blir mindre, og antagelser skaper misforståelser,
selv når intensjonene er gode.
For 9 år siden fikk jeg diagnosen Bipolar Lidelse, og fikk ganske raskt
kjenne på hva andre hadde av forventninger og holdninger til hva jeg burde,
og ikke burde.
Som eksempel skapte det store reaksjoner når jeg rakrygget delte fra en
scene, at jeg både hadde fått diagnosen, og til og med hadde vært innlagt
på psykiatrisk.
Dette skulles ikke snakkes så åpent om, så tydelig uten noe skam.
Men jeg klarte ikke å skamme meg over det. For skam var jeg ferdig med.
Jeg som allerede i midten av 30- årene hadde brukt over 20 år på å skamme
meg over å ha blitt utsatt for seksuelt overgrep.
Skulle jeg skamme meg over dette også nå da?
Dette som jeg ikke hadde noe skyld i, eller kontroll over?
Jeg maktet ikke mer skam, jeg var ferdig, vi hadde slått opp skammen og jeg.
Jeg var klar for å rette opp ryggen, og løfta haka opp igjen.
Jeg var klar for å hente frem styrken, motet og alt det som hadde lagt gjemt inn
i meg så lenge. For vi som lever med psykiske utfordringer, vi vet at det ikke er svart eller hvitt.
Vi som har Bipolar Lidelse vet at vi ikke er enten eller, vi vet også at vi slettes ikke
er vår diagnose.
Vi er mennesker med gode og dårlige dager. Jeg er Marianne,
som har en diagnose.
Jeg er Marianne, med håp og drømmer om å kunne bidra til å være med å
endre måten vi snakker og tenker rundt psykisk helse som tema.
Med håp og drømmer om å kunne endre hvordan vi møter mennesker med
psykiske utfordringer på i arbeidsmarkedet.
For vi lever i en tid hvor stadig flere faller utenfor. Stadig flere faller utenfor
arbeidsmarkedet med sine voksende forventinger om Bachelor og Mastergrader,
om 100 % stillinger bare for de som er «frempå i skoa», eller som er «sultne»
Der er lite rom for oss som vil være med på våre premisser.
Vi som trenger noe tilrettelegging, og som mest av alt ønsker å ha et
sted å høre til.
Få være en del av flokken, ha en mening med hverdagen, og kjenne
at vi også kan bidra og er til nytte.
Hvor skal vi henvende oss?
Etter å ha holdt erfaringsforedrag i 6 år om mitt liv, og delt av min
reise kjente jeg det vokste frem et behov for å bidra på en annen front.
For nå hadde jeg vært frivillig i Bipolarforeningen i mange år. Og både i
vervet som styreleder, og som en aktiv kursholder av foreningens Mestringskurs,
møtte jeg stadig flere som mest av alt ville tilbake i jobb. Tilbake til en hverdag
med struktur, og som ikke minst gav en følelse av tilhørighet.
I lys av dette vokste Mental HMS frem.
For jeg hadde selv kjent på en identitetskrise når brevet fra NAV kom,
med innvilget ufør.
Jeg kjente på skammen når noen spurte meg hva jeg jobbet med.
Og skam var jo noe jeg trodde jeg var ferdig med.
Skulle jeg ramle ned i det hullet nå igjen?
Jeg lette etter verdien min. For hvor høy var den, nå som jeg ikke
var en dyktig selger med høy lønn?
Til nå hadde jeg nemlig trengt ytre faktorer for å fastsette min verdi,
sånn er det dessverre ofte for oss som har blitt utsatt for overgrep i ung alder.
Og alle som får sin lønnsslipp fra NAV vet at den ikke er en kilde til rikdom,
ei heller det rette utgangspunktet for å sette sin verdi som menneske.
Så jeg bestemte meg for at jeg ønsker å skape min egen arbeidsplass.
Jeg ville være en av de i samfunnet som bidrar, og ville gjøre det på
mine premisser.
Drømmen er å kunne skape arbeidsplasser for flere med tiden.
For jeg trenger ikke mye, jeg trenger kun en leder som forstår at der
er dager der jeg må jobbe med pc-en i fanget hjemme i sengen.
Fordi det ikke er mulig for meg å komme meg opp den dagen.
Eller som forstår at der er noen dager der det heller ikke lar seg gjøre.
Men som også forstår at det er helt ok. For de fleste dager er ikke slik.
De fleste dager kommer jeg nemlig med en energi, et pågangsmot,
og en driv som kan gjøre mange misunnelige.
Dette er en av fordelene med min diagnose. Jeg skremmes ikke lett,
men til gjengjeld lar jeg meg engasjere lettere.
Jeg har som regel en annen innfallsvinkel, nettopp på grunn av min
bakgrunn, og min diagnose.
Samfunnet trenger mer av dette, arbeidsmarkedet trenger mer av dette.
Vi trenger å gjøre plass til flere av alle de som har falt utenfor, som mer
enn noe har lyst til å være med igjen.
Vi trenger et samfunn, et arbeidsmarked som skaper rom for hele mennesket
– hele livet
Det er store visjoner for et menneske, og et lite foretak.
Da er det jammen godt at jeg ikke lar meg skremme så lett .
[…] LIVET MELLOM TO POLER […]