Spesialrådgiver ved Klinikk psykisk helse og avhengighet, Oslo universitetssykehus, og professor emeritus ved Avdeling for medisinsk atferdsvitenskap, Institutt for medisinske basalfag, Universitetet i Oslo. Han har 35 år arbeid med klinisk og forskningsmessig selvmordsforebygging.
_Skifte spor?
I Norge har selvmordsraten doblet seg i løpet av en 20-årsperiode frem til 1988.
Markante endringer skjedde i andre land. I Sør-Korea økte raten fra 11 til 30 per
100 000 per år i perioden 1993–2009, i Estland falt raten fra 30 til 18 i årene
2000–15. Hvorfor slike store endringer oppstår, har vi lite kunnskap om.
Siden det ikke er tilsvarende endringer i forekomst av psykisk lidelse eller i
behandlingstilbudet, må endrede sosiale forhold spille en avgjørende rolle.
I behandling har man særlig lagt vekt på å diagnostisere og behandle depresjon,
i Norden skjedde en mangedobling i forskrivningen av antidepressive legemidler i
årene 1995–2005. Dette ga ikke noen nedgang i selvmordsraten. I Norge og Sverige
var den mest markerte nedgang i selvmord i perioden 1990–95, altså før handlingsplanen
ble iverksatt.
Selvmord og psykiatri
Det har vært økende oppmerksomhet på selvmordsatferd under psykiatrisk behandling.
En undersøkelse for perioden 2009–11 fant man at nærmere 60 % av alle selvmord i Norge
skjedde blant pasienter som ikke hadde vært i kontakt med psykisk helsevern siste år.
Blant dem som hadde det, var trolig mange bare i sporadisk kontakt mange måneder før
selvmordet. I tråd med en metaanalyse som viste at 3,7 % av selvmordene ble gjort av
pasienter under innleggelse i psykiatrisk avdeling, 18 % av pasienter som hadde vært
i kontakt med døgnavdeling siste år før selvmordet, og 26 % av pasienter som hadde
vært i kontakt med døgnavdeling eller poliklinisk behandling.
Hva gjør vi ?
Et mål bør være at ingen selvmord skal skje mens en pasient er innlagt i psykiatrisk
avdeling. Samtidig må man være realistisk og huske at alvorlig selvmordsfare er noen
ganger hovedgrunn til innleggelse, og for å nå et slikt mål må personalet lage et
omfattende kontrollregime som neppe er ønskelig.
Klinisk forskning på selvmordsatferd står ikke i rimelig forhold til problemets omfang.
I tillegg dreier mesteparten av forskningen seg om risikofaktorer og epidemiologi, lite
om effekten av behandling. VI trenger vi å øke kunnskapen om intervensjoner som virker.
Vi strenger studier av hva som kjennetegner selvmordstruede mennesker som
henvises til psykisk helsevern, hva som skjer under behandlingen, og hvilken
oppfølging pasientene får når de er ferdig behandlet. Vi vet lite om hvorvidt
pasientene har fått hjelp til å løse sine problemer under behandlingen, og
hvilken ivaretagelse og omsorg de har blitt møtt med.
Hvis man regner at det er 600 selvmord årlig i Norge og at 5 % av disse
finner sted under innleggelsei psykiatrisk avdeling, blir det ca. 30 selvmord
per år som gjøres av innlagte pasienter.I 2017 ble over 150 000 pasienter
behandlet i psykisk helsevern, og over 25 000 var innlagt i døgnavdeling.
Det gir en selvmordsrate på 120 per 100 000 innlagte per år, ca ti ganger
høyere enn selvmordsraten i befolkningen. En vanlig årsak til innleggelse
er akutt selvmordsfare, og hvis vi antarat det gjelder omtrent halvparten av
de innlagte, vil det si at ca. 0,2 % av alle som ble innlagt grunnet akutt selvmordsfare
tok livet sitt under oppholdet. Det er beklagelig at 30 pasienter dør mens de er innlagt,
men man må ikke glemme at omtrent 13 000 samtidig har fått hjelp til å komme gjennom
sine selvmordskriser. Dette eksemplet viser at uansett vil bedre selvmordsforebygging
mens pasientene er innlagt bare kunne påvirke selvmordsraten marginalt. Det vil nok gi
større effekt å bedre oppfølgingen etter selvmordsforsøk og fange opp dem som nærmer
seg en selvmordskrise. Det gir best muligheter for å hjelpe pasienten med problemene
som har ført til krisen.
Mange er kritiske til retningslinjenes krav om å vurdere selvmordsfare. De mener at
mennesker som blir innlagt i psykiatrisk døgnavdeling som følge av selvmordsatferd
må møte empatiske helsearbeidere som klarer å skape god kontakt, som forsøker å forstå,
som anerkjenner personens tanker og følelser, og involverer pasienten i behandlingsforløpet.
Andre kritiserer systematisk bruk av selvmordsrisikovurderinger fordi de mener at en
slik tilnærming kan forskyve oppmerksomheten fra utforskning av pasientens opplevelse
til utredning, der pasienten er leverandør av opplysninger for eksperten som vurderer risiko
og tiltak. De mener også at en slik undersøkelse kan forsterke opplevelsen av kontrolltap ved
at en ekspert tar over ansvaret for pasientens liv. Det bør ikke være noen motsetning.
Det er mulig å både foreta en vurdering av selvmordsfare, iverksette beskyttende tiltak
og være ivaretagende, empatisk og interessert i pasientens liv og historie. Men prosedyrene
kan bli for omfattende i mange situasjoner, både i tilfeller hvor det raskt blir klart at pasienten ikke er akutt selvmordstruet, og når det gjøres gjentatte vurderinger uten at det skjer endringer i den kliniske tilstanden
eller i pasientens livssituasjon.
Det er behov for nytenkning, men det betyr ikke at vi må starte helt på nytt eller kaste ut prosedyrer som er velbegrunnede.
De fleste selvmord skjer blant mennesker som ikke er i kontakt med helsevesenet. Et hovedmål for videre tiltak må derfor være å fange opp selvmordstruede personer som ikke har kommet til behandling.
Det andre hovedmålet dreier seg om tiltak innen helsetjenesten. Her er det minst å hente i forbindelse med innleggelse i psykiatrisk avdeling, hvor bare en liten del av selvmordene finner sted. Førstelinjetjenesten kan trolig bli enda bedre til å fange opp personer som er i faresonen, slik at de kan bli henvist videre. Også i spesialisthelsetjenesten er det forbedringsmuligheter. Målet for behandlingen bør ikke bare være å løse den akutte selvmordskrisen, men også å bedre den psykiske helsen.
Vi har trolig mye å lære fra forebygging av hjertesykdom. Tiltakene overfor de sykeste har blitt stadig bedre, er det livsstilsendringer som har hatt størst betydning for nedgangen i hjertesykdom og -død. Antagelig vil vi også få større effekt av det selvmordsforebyggende arbeidet hvis vi klarer å oppnå bedre psykisk helse i befolkningen.
På tide å endre kurs i selvmordsforebyggingen?
Heidi Hjelmeland er professor ved Institutt for psykisk helse, NTNU. Hun har forsket på mange ulike aspekter ved suicidalitet siden 1992. De siste årene har hun vært særlig opptatt av kontekstens betydning for utvikling og opprettholdelse av suicidalitet, samt i metode- og teoriutvikling i selvmordsforskningen. Hun forsker for tiden også på selve selvmordsforskningen. Som leder for Regionalt ressurssenter for selvmordsforskning og –forebygging i perioden 1997-2004, var hun ansvarlig for implementeringen av den aller første norske Handlingsplan mot selvmord i Midt-Norge.
_HELSE
WHOs helsedefinisjon er å være ledestjerne som sikrer at hele samfunnet
arbeider for at menneskene får levekår og livsvilkår som sannsynligjør at
utvikling av sykdom reduseres så mye som mulig.
Forutsetningen for bærekraftig utvikling, er at alle kan leve friske og
sunne liv. Det gjøres store framskritt i arbeidet med å øke forventet levealder,
og minske mødre- og barnedødelighet i verden. Helse er et mangetydig begrep
som i folkelig språkbruk gjerne benyttes som motsatsen til sykdom.
«Begrepet er lite hensiktsmessig i helsefaglige sammenhenger: motsatsen til å
være syk, er å være frisk, og med det utgangspunkt, handler helse om forutsetninger
til å være frisk og unngå sykdom.»
Definisjon: bærekraftig utvikling:
Utvikling som imøtekommer dagens behov uten å ødelegge mulighetene for at
kommende generasjoner skal få dekket sine behov.
Bærekraftig utvikling er et globalt begrep basert på solidaritet med kommende
generasjoner, og for alle som lever i dag. En anerkjennelse av at vi bare har en klode,
med en begrenset mengde ressurser, og at det er i vår felles interesse å ta vare på den.
For at vi mennesker skal oppleve å ha god helse, må vi føle at vi har en felles forankring
i dette, vår helse er knyttet til hvordan jordens «helse» bevares.
August
Det trengs en politisk debatt om behovet for å finne løsninger slik at pårørende og
nettverket kan involveres mer. For brukere er systemet økende byrokratisk og vanskelig å få oversikt i.
Vi har en taushetserklæring, som beskytter, men samtidig hindrer samhandling. Hjelpere i systemet opplever at taushetsplikten hindrer informasjonsflyt, — informasjon er ukommunisert i ansvarsgrupper til eksempel. «Var det sånn taushetspliken skulle fungere? Jeg har møtt mange som fortviler over at taushetspliktens hindrer hjelp frem. Både behandlere og brukere opplever dette.
«Hvorfor strever mange med å finne riktig hjelp?» Hvor har sosionomen havnet, brukerens «helse» advokat?
Det trengs grunnleggende opprydding for å optimalisere et forsvarlig helsefaglig kompetansetilbud.
Sosionom faget tilbake til sine opprinnelige oppgaver.
I dagens helsevesen ligner sosionomen mer på en sykepleier eller vernepleier i behandlende team. En innsnevret bistand for brukeren til informasjon om sosiale rettigheter. Entydelig blå og usosial politikk har annkommet Nav stasjon.
«Få opp dampen, toget med forsvarlig helsepolitikk er i ferd med å parkere helt.
Stigmaet mot brukerne er større i helseTrondheim.
«Mange oppgaver igjenstår, når det gjelder holdninger og verdig hjelp til pasienter i psykiatri/rus.
I perioder har enkelte lavere funksjonsnivå, og da bør samfunnets oppgave være å styrke dem gjennom en behandlingsform som øker selvstendigheten ?»
Psykisk uhelse betyr også at det finnes varierende funksjonsnivå, men et utgangspunkt bør være et mentalt recovery perspektiv. HÅ P. Psykiatrien har historisk sett fjernet mye håp fra brukerne.
«Hvem er helt 100% frisk/normal? Et spørsmål jeg stadig oftere stiller?
Fortsatt registreres nedvurdering av psykiatriske pasienters muligheter, og oppnå fullstending recovery/tilfrisknings håp. Vi må bygge en felles plattform reform hvor det er pålagt å gi optimistisk omsorg i psykiatrien. UANNSETT.
De som har vært lenge psyke, gir mest bekymring, og er ofte grunnleggende utslitt, pga ensomhet eller fraværende nettverk.
Mange har hverken familie eller venner, det eneste nettverket dehar er helsevesenet.
Jeg så en stor ensomheten så hos enkelte brukere her i Trondheim, var helt hjerteskjærende. Noen brukerne trenger å bygge nettverk, som del av behandlingen. Å få nye relasjoner i samfunnet, er livsviktige reisverk for mange for et fungerende liv.
Behandlingsplanen må vektlegge å bygge nettverk rundt individene. Det er tøffe tak i til friskningsfasen, ting går både fremover og bakover og de involverte føler seg også tappet for krefter. Derfor er det viktig å bygge hjelpemannskap til hver enkelt, og DA mener jeg erfaringsmedarbeideren kan være et verdifult bidrag. Pasient- og pårørendes rettigheter kan ivaretaes bedre, både juridisk og i henhold menneskerettighetene. Et godt sosialt nettverk er en viktig del av god psykisk helse, en brikke behandlerne ikke må overse i hjelpebegrepet sitt.
Det trengs en nye reform som sikrer et verdig helsevesenet for denne pasientgruppen.
Politikere og beslutningstagere i kommunene, må samles for å utforme en rettning, slik at psykisk helse får et mer forsvarlig innhold. En god IP, (individuell plan) og en taushetserklæring som håndterer pasients informasjon trygt og effektivt. En tjeneste som inkludere og stimulerer et pårørende nettverk som styrker brukeren.
Hvilken status, eller hvor mye penger du har, skal ikke avgjøre hvordan din psykiske tilfriskning og helse blir ivaretatt. Dessverre eksisterer et klasseskille i norsk helsevesen, hvor rus, psykiatri og uføre av ulik grunn, får dårligere oppfølging. Det utløser en elendig spiral av urettferdighet som
ikke gagner dem det gjelder eller samfunnet.
Målet er en nullvisjon, for at stigmaet hos enkelte pasient grupper skal bort.
Det er dypt krenkende når en ukontrollert, uforutsigbar, amerikansk president kobler alvorlig psykisk syke, til masse skytingene i USA.
Vi må ha et åpent samfunn, alltid preventivt middel, og det bør lyttes til hvilken erfaringer folk har med å få hjelp i systemet. Her finnes mye grovt og skjevt som bør avdekkes.
Brukerstyrte plasser hvor pasientene avgjør når og hvor lenge de er innlagt, har gitt gode tall på slik effekt. Det resulterer i færre og kortere innleggelser. Det bidrar til økt selvstendighet, hvilket også er kostnadseffektivt. Ikke minst er det helsefremmende, fordi det øker verdigheten hos mange.
Denne artikkelen er skrevet av en bruker og pårørende, som ikke har vektlagt, medmenneskene og heltene som jobber i Trondheims helsevesen. Artikkelen ble publisert i en periode hvor det kjentes nødvendig å motsi den amerikanske presidenten, som hevdet at masseskytingen ble gjort av psykisk syke mennesker. En avskyelig, kunnskapsløs kobling av statsleder som vekker avsky omtrent over hele jorden.
Juni
Musikk er medisin
Heller ikke denne medisinen er uten bivirkninger – blant dem er avhengighet og i verste fall døvhet – men noen sjanser i livet må man ta. Jeg forstod tidlig i tenårene at jeg måtte ha musikk, skulle jeg komme meg gjennom livet. Livet er ikke verdt å leve uten, for å sette det på spissen.
Videre er jeg overbevist om at musikk er så positivt stimulerende for sinnet, at det i visse tilfeller kan kurere depresjon. Kasuset her er Keith Moon – den beryktede, hyperaktive trommeslageren i The Who. Han med det mildt sagt svingende humør. Det kunne gå en tid mellom hver gang Moon følte seg nedfor, men når han først var nede for telling, var det så alvorlig at han låste seg inne i et rom for å være alene. Der kurerte han seg selv ved å spille plater med The Beach Boys til humøret kom tilbake.
Tap av mennesker er en hyppig årsak til at man blir nedfor. Jeg har måttet lene meg på musikk for mange ganger, i min dypeste sorg. I slike perioder kjenner jeg virkelig hvor sterke krefter som finnes i musikken. Når behovet for å få ut raseriet er på sitt ytterste, kommer musikken alltid til unnsetning og roer ned. Siden 1991 har familien mistet to brødre i selvmord, begge ekstremt interessert i musikk, den ene var musiker, og med disse to, blir musikk viktig for å holde relasjonen mer «levende.» Musikken er brobygger til de man har mistet, og en beste venn i sorgfulle stunder.
Jeg bruker «Moon-metoden» ofte, spesielt i vinterhalvåret, og det anbefales varmt. Det er ikke avgjørende at man feks bruker Roxy Music (selv om jeg understreker at rolig musikk som Bryan Ferry eller King Crimson er god terapeutisk «behandling»). Det som er viktig, er at man griper til den musikken man har lyst til å høre på. Med andre ord; musikk plukket ut med hjertet, ikke nødvendigvis av fornuften. Slik går du frem: Plukk platen og sett den på, len deg godt tilbake, åpne ørene, lukk øyene, steng ute alt som måtte foregå rundt deg, og la musikken «vandre inn i deg.» Erfaring viser at det aldri tar mer enn fem minutter før humøret begynner å stige igjen. Skulle man få tilbakefall, er det bare å gjenta behandlingen etter behov.
La oss for all del ikke bli opphengt i et begrep som kvalitet. Det finnes musikk for enhver anledning, og det finnes god musikk innenfor alle genre. Det som er uforståelig eller dårlig for noen, kan være fantastisk for andre. Derfor flirer jeg ikke av folk som finner glede i det som forståsegpåere karakteriserer som dårlig musikk. Noe av det verste som finnes er bedrevitere som forteller deg at musikken du liker ikke er verdt å høre på. La det være helt klart: All musikk som du liker og som gir deg noe er verdt å høre på. Jeg kjenner nok «umusikalske» mennesker som har fått sine liv beriket ved å høre en lastebilsjåfør fra Drangedal synge, til at jeg med trygghet kan slå fast at også platene (eller rettere sagt kassettene) til Sputnik har stor verdi.
Tørk gliset, kjære leser, hvis du synes at påstanden min er for drøy. Sputnik er like viktig for noen som Beach Boys er det for andre. Grunnen er at disse artistene – uansett hvor forskjellige de er – formidler det samme budskapet; glede. Brian Wilson har sin egen forklaring på hvorfor musikk i seg selv har en legende kraft, og hvorfor det er så viktig å lytte til musikk. Han sier «Den beste musikken er den som gir deg følelsen av å være elsket. Musikk som hjelper og helbreder.» Jeg synes forklaringen er fornuftig. Det gjorde Keith Moon også.