Husfelleskapet som ble til «Mental helse»

– «og bidragene til brukerstemmens vekst i Fjordgata 19 ».
Når husfelleskapet startet på 80 tallet, var det et skrikende behov for et sosialt felleskap utenfor institusjonene.

– Vi har møtt Heidi Westerlund for å få historikk om de første treffstedene i Trondheim, og kreftene bak brukerstemmen.
Om interjvuene fortsatt brukes for å hente kritisk informasjon om dagens brukere med psykisk uhelse?
Mennesker som ikke er vant til å bli lyttet til, eller tatt seriøst, må få en sterkere stemme. Det er en legitim påstand.
For å bli klokerer snakker vi med Heidi Westerlund, hun er sertifisert i BSB modellen, og har egne erfaringer som viser
hvorfor brukerstemmen er viktig.

Utviklet en spiseforstyrrelse
På barneskolen var Heidi ei glad og utadvendt jente, og flink på skolen. Hun holdt 17.mai tale på avsluttende klasse trinn.
– Heidi vokste opp i en tid da kroppspresset allerede eksisterte, og fra barnealder var det fiksering av utseendet. De stygge kommentarene hun fikk på skolen var skadelige for henne. Negativ oppmerksomhet på utseendet, la seg som usikkerhet
som lenge preget hennes sosiale liv.
I dag viser undersøkelser at hver fjerde ungdom opplever en eller annen form for kroppspress.

Senere da Heidi var rundt 16, leste hun et stykke i «et ukeblad» for unge.
En grundig reportasje om bulimi. «Da lærte jeg noe som jeg aldri burde fått lære.»
Det satt seg dype spor, å spise normalt greide hun først å få kontroll med da hun var over 30.

Da hun som19 åring (21 år)begynte begynte på studiet Cand mag i sosiologi, statsvitenskap og jus, ble Heidis
mørke «pol» aktivert. Gradvis ble det psykisk tyngre gjennom studieløpet. Sosialt følte hun seg på sidelinja, mens
selve fagene og innleveringene hadde hun stålkontroll på. Etter hvert var helsa sånn at hun måtte ha hjelp i psykiatrien.
Etter fullført studiet kom hun ganske snart igang med BsB arbeidet.  Stillingen hos KBT ble et naturlig «habitat» for bli mer
sosial. Så der ble hun stadig mer utadvendt, særlig gjennom styrking av brukerstemmen.

I husfelleskapet (Fra 84) som Heidi også senere ble tilknyttet, holdt de på i 10 år på å overbevise Trondheim kommune om at
treffstedet var «liv laga» for medlemmer med psykiske funksjonshemminger. En unik møteplass og byens eneste dagtilbud
fra 1984. I 1996 var det fortsatt ingen andre tilbud for denne pasient gruppa.

Den økonomiske bekymringa for driften var konstant. Brukerne hadde bitt negler i mange år. Husfelleskapet hadde fått
nok tomme løfter og «fagre» ord. Så de begynte å skrive leserinnlegg og henvendte seg også til politikerne. Media fanget opp at kommunen ikke tildelte senteret midler.  Da ønsket lokal media å skrive om det. Kommunens ansvar og tilbud for de alvorlig
syke, lå langt under det reelle behovet. For å imøtekomme behovet, ønsket senteret å lønne to ansatte, som kunne ha faglig ansvar for de mest trengende. Miljøet på senteret begynte å bli overbelastet og de frivillige kunne ikke ha ansvaret?

Økonomi holdt frem som kontinuerlig bekymring for senteret, som hovedsaklig ble driftet på dugnad og frivillighet.
Hus fellesskapet var det eneste tilbudet for de med alvorlige lidelser utenfor institusjonen, de frivillige og den lille staben hadde ikke fagkompetanse til å ivareta den høye besøksutviklingen.

Derfor ble 1995 et brytningsår, daværende direktør for helse og omsorg i regjeringen tok initiativ som resulterte i en samarbeidsavtale med senteret. Daværende lege og statsminister Brundtland påla et statlig tilskudd, som skulle fordeles på kommunalt nivå.
Medisinfrie tilbud og redusere tvang.

I 2013 ble Dagfinn Bjørgen valgt som leder av Mental Helse-
Kjerne fokuset til Dagfinn var på å sikre god kvalitet i tjenestene, medisinfrie tilbud og behandlingsforløp. Tjenester med fokus på å redusere bruk av tvang, og Mental Helse, en landsomfattende sosialpolitisk bruker og interesseorganisasjon, medlemmer som har eller har hatt psykisk plager eller er pårørende eller er generelt interessert i å bedre det psykiske helsetilbudet.   

-Politisk mål må være øremerking av midler til psykiatrien, samt en lovregulering og økonomisk sikring av må-tjenester i kommunene.
En må-tjeneste sett fra Mental Helses er åpne lavterskeltilbud i kommunene, sa Bjørgen i 2013. Bjørgen deltok i svært mange forskningsprosjekt, og
hans utadvendte personlighet og nysgjerrighet, ga ham tyngde som fagperson i brukerfeltet. Selv om Dagfinn Bjørgen aldri fullførte videregående, ble hans planer om endringer, noe som ble tatt svært seriøst.

Pasientgruppa man ikke tok alvorlig.
«En bruker spør bruker metode», er når en likeperson dvs en bruker stiller en annen bruker spørsmål, istedenfor et «klinisk» skjema der brukeren må svare
(ev behandler) ut spørsmål alene.  Resultater over tid viser at en BSB henter ut mer detaljerte svar. Dialogen mellom brukerne skapte høy grad av tillit, når
intervjuet gikk ut på å informere om egen psykiske uhelse. At vi var i samme båt, var åpenbart en solid «isbryter»

Bruker Spør Bruker er en metode for å involvere brukere i arbeidet med å oppnå kvalitetsforbedringer av ulike tiltak
innen helse- og sosialfeltet. Metoden er en kvalitativ tilnærming til innsamling og dokumentasjon av brukeres erfaringer
og har en dialogbasert tilnærming.

Stigma er ikke bare i samfunnet. Det lever på innsiden av mennesker. Som skjer når noen begynner å tro at de er svake eller
ødelagte på grunn av sin mentale helse. Det kan gjøre at stigmaet blir internt. Som individ kan vi la stigma bryte oss ned.

For mange er stigma et av de største hinder for å kontakte psykisk helsevern. Til tross for bevisstgjøringskampanjer
og de forbedrede tjenester som finnes idag.

Brukerstemmen var nødvendig fra start, et viktig verktøy for å avstigmatisere
og sette lys på brukerkunnskap i psykisk helse og rusfelt. Heidi starta som sekretær, og begynte jobben med å utvikle det
første offentlige oppdraget, «Kvalitetsprosjektet.» Husfelleskapet levde et ufrivillig «nomade liv» uten fast adresse.
Det virket mot sin hensikt, og skapte mindre tilhørighet. Lørdagstreffene ble arrangert på til sammen 8 ulike adresser.
Det gjorde at medlemstalla falt, fordi de trengte et stabilt tilbud. Når senteret fikk adresse i Fjordgata 19, ble målet raskt igang
for å styrke brukerstemmen til psykisk funksjonshemmede. Det hadde aldri vært et samlingsted eller ettervern etter utskrivelse.
Idag er det mange gode lavterskeltilbud og åpne senter for disse brukerne.

Kilde: «Vi vil handle, ikke behandles» bok om 13 års brukerstyrt drift av Mental Helses kontakt
og informasjons senter: «sitat fra medforfatter  i husfelleskapet – Åge Stavsøien:
Vi trengte et fristed for oss «gale» men også en base for å hente styrke i arbeidet med å endre samfunnet til et bedre sted.
«- vi har bevisstgjort oss selv om at vi som psykiatriske pasienter og psykisk funksjonshemmede, må selv gjøre noe for å bedre vår
egen livssituasjon. Vi har demonstrert vår rett, plikt og vårt mot til å gi utrykk for våre meninger.»

Fjordgata 19 og Husfelleskapet var selve opptakten til BSB og Kim- senteret og til slutt KBT, som har i oppgave å styrke brukere i at
egen erfaring kan være grunnlag for kunnskap og endring av vilkår for å leve med, og få hjelp for psykiske problemer og rusproblemer.

«BSB metoden er erfaringsbasert kunnskap, som er like viktig som tradisjonell fagkunnskap i utviklingen av helsetilbud», sier Heidi avslutningsvis.

«I tillegg må vi tenke på at i språket ligger ansvaret får å føre en dialog. En større bevissthet rundt begrepet internt og eksternt stigma.
Et samfunn som hedrer forskjeller og mangfold med kunnskap som forstår skadepotensialet, som ligger inni og utenfor den psykiske kroppen.» – Sitat Tone Berg

 

 

Kildelink:  https://psykologisk.no/sp/2016/10/e13/