Helsedirektoratet, systemet, brukere og de som utformer lovverket til helsesystemet, har lenge vært klar over at pasientgrupper med sammensatt behandlingstilbud bør tilbys verktøy for administring av egen helsesituasjon:
Ved behov for flere hjelpeinstanser, sier loven at det skal opprettes en individuell plan.
Benytt erfaringskonsulenter og ta de med på råd i arbeidet med å styrke brukernes nettverk, og for riktig bruk av individuell plan.
Kartlegging i samarbeid med brukerne
Helsedirektoratet har siden 2001 forsøkt å pålegge de ulike tjenester å samhandle
om pasienten, og gi ham eller henne god oversikt over sine muligheter.
Denne kartlegging skal gjøres i samarbeid med brukerne, for å finne ut hvilke av
tjenestene som er hensiktsmessige for vedkommende.
Innenfor en rekke somatiske tjenesteområder fungerer denne koordineringen godt,
utfra kilder jeg har snakket med. Innenfor psykisk helsetjeneste derimot, er det liten samhandlingskultur mellom de ulike instansene. Brukerne har stor belastning ved at hjelpeapparatet
er så kronglete.
Min jobb som erfaringskonsulent har gitt innsikt
Hvorfor er det slik? Kan mangel på åpenhet være en del av forklaringen? Som erfaringskonsulent
føler jeg at mitt ståsted mellom behandler, system og bruker, gir en unik posisjon til å hjelpe litt akkurat her, hvis jeg kan bruke en slik formulering.
«Som erfaringskonsulent har jeg ofte fulgt brukere til ulike kontor og etater, og fikk dermed
innblikk i brukerens forhold til system og byrokrat. På grunn av tilliten jeg blir vist, erfaringen jeg har, kan jeg si noe om hva som mangler.»
Jeg har sett at det trengs mer samhandling mellom tjenestene og mer involvering av brukerne, gjerne gjennom IP-verktøy. Pasient- og pårørendes rettigheter bør dessuten ivaretas bedre. Mange gode hjelpere blir for lite involvert. Jeg mener vi får en utviklingende og bedret psykiatrisk tjeneste, om det jobbes mer på akkurat disse områdene.
Pårørende som ressurs
Jeg er sikker på at dette er en riktig påstand: Å ruste opp brukernes eget nettverk, samt involvere hjelpere i nettverksarbeid med bruker og hans eller hennes pårørende, vil styrke muligheten til lengre og bedre livskvalitet for brukerne. Kan vi la disse ressurser stå ubenyttet?
Taushetsplikt til hinder
Vi har taushetserklæringen, som beskytter, men som på samme tid også kan være til hinder for samhandling. Mange hjelpere i systemet opplever taushetsplikten som en hindring, og det var vel aldri slik den var planlagt å skulle virke? Jeg har snakket med mange som er fortvilet over hvordan taushetsplikten hindrer hjelp. Både behandlere og brukere har opplevd dette.
Sammen må vi finne en løsning slik at pårørende og nettverket får innpass og blir involvert. Uten dette, vil hjelpeapparatet ligne et saktegående og tog, som brukerne sliter med å komme seg både på og av.
Styrket selvstendighet og ansvar
Vi må kjempe ned holdninger om at pasienten er hjelpeløs og utilregnelig, selvfølgelig har mange lavt funksjonsnivå til tider, men vi skal da la brukeren få sin selvstendighet tilbake så fort han klarer det? Vi undervurderer, og nedvurdere psykisk psykes potensial raskere enn personer med
somatiske lidelser. Dette må vi slutte med.
Ved å gi brukerne en opplevelse av å være inkludert og selv ha ansvar for egen helse og fremtid, kan vi skape mer selvstendighet. Brukerstyrte plasser hvor pasientene avgjør når og hvor lenge de er innlagt, gir gode tall på slik effekt. Det resulterer i færre og kortere innleggelser. Å bidra til selvstendighet er kostnadseffektivt helsefremmende arbeid som vi alle bør ta del i.
En ny samarbeidspartner!
Dette krever omstillingsevne og innsats, men med brukermedvirkning og erfarings-kompetanse med på laget, får dere en ny samarbeidspartner som kan gjøre feltarbeid og brobygging mellom bruker og system enklere.
Vi er blitt invitert med for å være en annerledes støtte, nå er tiden kommet for å si noe om hva vi kan endre sammen.
Nettverket med i Individuell plan
Pasient og pårørende-rettigheter sier tydelig at behandlerapparatet skal finne nærmeste pårørende eller øvrig nettverk når en bruker ikke er i stand til å ivareta seg selv. Brukerne i psykiatrien sliter mer med relasjonsbygging enn andre pasientgrupper, og derfor bør dette prioriteres i behandlingstilbudet. Det finnes en rekke tiltak som kan benyttes til det, et godt verktøy som individuell plan kan være rammen.
I store nasjonale undersøkelser svarer mange psykiatriske pasienter at de ikke får god nok informasjon om sin behandling, og at det er vanskelig å bli mer selvstendig.
Mine erfaringer i ambulant tjeneste er at vi trenger mer sømløse, tilrettelagte tjenester, koordinert for hver enkelt bruker. Vi som er brukermedvirkere kan bygge bro mellom system og brukere, ved å informere om fordelene ved individuell plan, eller nettverksmøter.
Jeg jobbet over tre års deltagelse i ambulant team, og et av hovedprosjektene i tiden fremover blir å øke forståelsen av hvor viktig det er å bygge et nettverk rundt brukeren. NAPHA’s Gaute Strand holdt noen år tilbake et inspirerende foredrag på Frøya (i et Nettverk for psykisk helsearbeid) om nettopp nettverksmøter, og den gode effekten disse møtene gir for brukeren.
Bruk retningslinjene!
Når Helsedirektoratet, som myndighetsorganet og statlige fagdirektorat har som en av sine viktige visjoner å fremme en primærhelsesektor som samhandler godt, er det på tide å etterleve direktoratets retningslinjer.
Når vi vet at psykisk syke ofte har dårligere relasjonsevner, og nettverket kan være utslitt, fraværende og i noen tilfeller fullstendig ubrukelig, må psykisk syke få hjelp til selvstendighet og gjenoppbygging av nettverk og pårørende. Individuell plan kan være svaret. Hvis brukeren forstår verdien og mulighetene som ligger i verktøyet.
Brukers verktøy
Det forutsetter at behandlersiden har forstått at IP-verktøyet hovedsakelig er til for brukeren til planlegging av fremtidige mål og bedre opplevelser med helsetjenester. Systemet skal bruke verktøyet til samarbeid for å gi bruker optimal helseoppfølging.
Ta kontakt
Vi erfaringskonsulenter i Trondheim ønsker å assistere i dette arbeidet. Vi tror dette vil bety mye for «arkitekturen» i fremtidas psykiatri. Da må en lokal forankring på plass, slik at vår landsdel benytter de som har «hatt skoene på» og deres erfaringskompetanse sånn som ellers i landet.
Altfor mange oppgaver og for få hender, sånn skal vi ikke behandle de som sitter nederst ved bordet?