– «Det er med god grunn at det alltid før hver flyvning sies
nettopp disse ordene.» Du kan ikke hjelpe andre om du ikke tar
vare på deg selv først. Det kan høres veldig banalt og enkelt ut.
Et litt sånn «lett for deg å si ja» om det sies fra noen som ser
på fra sidelinjen.»Men hva betyr det i praksis når du er pårørende? Hva er oksygenmasken i hverdagen din, når livet kanskje
er snudd på hodet, enten for en liten stund, eller når andres behov er så store at de spiser opp mye av hverdagen din?Arbeid er en av grunnpilarene i livene til mange av oss. Det er med god grunn av vi snakker mye om arbeidsinkludering, sykefravær,
psykologisk trygghet, og utenforskap knyttet til arbeidslivet. I mitt virke som foredragsholder har jeg i mange år snakket om
viktighetenav å bli møtt på en god måte, med trygghet, respekt og forståelse når en selv strever. Jeg har holdt utallige foredrag
etter hvert, hvor jeg snakket om viktigheten av å ha rause ledere som ser sine ansatte som hele mennesker. Men hvordan ligger
det an med rausheten og forståelsen for at det noen ganger er de rundt deg der hjemme, som er kilden til redusert arbeidskapasitet?
Er det akseptabelt å være utslitt på noen andres vegne?
Som styreleder i Bipolarforeningen Norge, er jeg godt kjent med å løfte frem behovene vi som har en diagnose har.
Mine verdier er sammenfallende med det foreningen jobber for, nettopp at det kan være styrker å hente i det å ha
nettopp disse utfordringene. Menneskene med diagnosene er mer enn sine diagnoser. De kommer med styrker og
svakheter, hvor rom for tilrettelegging ofte får en del fokus. Og ikke minst, at gevinsten for bedrifter som evner å legge
til rette, får ansatte som gjerne er mer kreative, åpne for andre og nye ideer. Mennesker som gjerne ser etter løsninger
andre steder enn andre, og kan i positivt fortegn, utfordre status quo. Men hva med alle våre pårørende? Og hva med
pårørende til andre pasientgrupper, kan det tenkes at disse også kan bringe med seg noen særlige styrker bedriften kan dra nytte av?
Jeg har selv diagnosen Bipolar lidelse, derav mitt engasjement i å løfte frem det som kan ansees som styrker. Men jeg er også
pårørende. Og de siste årene har det å forene disse to rollene på samme tid, på en bærekraftig måte, kommet med en særdeles
bratt læringskurve. For jeg er ingen ressurs for noen, om jeg ikke passer på at den oksygenmasken sitter skikkelig på meg selv
først. Så hvordan gjør jeg det? Og hvilken nytte kan mine refleksjoner hjelpe deg? Jo, nå på mitt tredje år i denne kombinerte rollen,
ser jeg at de har en stor fellesnevner – ÅPENHET.
Vi lever i en tid hvor fasaden tilsynelatende får stort fokus. Mange føler det er viktig å verne om at det er noen rundt dem som
har det vanskelig, og terskelen for å si det høyt er ofte høy. Og høyest ser det ut til å være for mange på jobb. Hvorfor er det sånn?Jeg tenker at det å være åpen på arbeidsplassen oppleves ulikt for ulike generasjoner. Jeg er 47 år i skrivende stund, og min generasjon
har å smått begynt å få dreisen på dette med å tørre å dele. De over oss, syns nok fortsatt ofte at det kan være litt unaturlig og vanskelig.
Mens de som er yngre, har en langt lavere terskel. Så skal vi selvsagt alltid være forsiktig med å dra alle under samme kam. Men sånn generelt,
kan vi si at det er sånn mange opplever dette med åpenhet på arbeidsplassen. Det fine er at de som er ledere nå, de er etter hvert av den
generasjonen som ser verdien av åpenhet. For det er det som er viktig å fram snakke verdien. Og hva kan den være?Jo, studier viser at mennesker som føler seg sett på jobb, har høyere terskel for å bli sykemeldt.
Blir du møtt med forståelse når du opplever at ting er vanskelig, vil du antagelig føle at du som menneske er viktig for din arbeidsplass
– utover de arbeidsoppgavene du gjør.Så hva har så alt dette å gjøre med innledningen til oksygenmasken å gjøre da?
Jo, på samme måten som at om det oppleves som trygt å snakke om egen psykisk
helse eller utfordringer på jobb, vil det å bli møtt med forståelse for at rollen som
pårørende kan være vel så krevende, som det er å være den som har diagnosen til
tider, gjøre at det å gå på jobb kan oppleves som et fristed. Et sted der det ikke handler
om den andre som strever. Et sted der du kan kjenne at du mestrer, at du er mer enn den
du er som pårørende. Et sted å trekke pusten rett og slett.
For om det er sånn at mer enn halvparten av oss vil få det vanskelig psykisk i løpet av livet, er det naturlig å tenke at
antallet pårørende er enda høyere. Da burde det være rom for å løfte frem, at det å stå i en slik situasjon kan oppleves
som altoppslukende, utmattende, og overveldende til tider. Men kan vi sammen skape gode rom som fremmer åpenhet,
og møte åpenhet med raushet, vil det å ha stått i slike situasjoner også kunne være en kilde til positive bidrag inn i arbeidslivet.
For har du hatt noen tett på som strever, vil de fleste møte andre som strever, med en dypere forståelse og omsorg.«Den menneskelige kapitalen er den mest dyrebare alle bedrifter har. Vi må bare ikke glemme at det å være menneske er komplekst.
At det å være nær noen som strever, er krevende. Men det betyr ikke at selv om arbeidskapasiteten er redusert i en periode, er det å
være fraværende alltid beste løsningen. La vi heller fokusere på det som er tilgjengelig av ressurser, hva kan du bidra med der du er nå?
Så lager vi rom for hele mennesker – hele livet.»
“Så husk dette om du er pårørende: Søk de arenaer som gir deg noe. Det er ikke egoistisk å ta vare på deg selv.
Og vit, du er ikke alene, så våg å dele det du står i med noen andre. På denne måten skaper du gode rom, til å
ta vare på deg selv også.”
