Foretaksmodellen og Unicare Røros?

Litt i lys av det som er i ferd med å skje på Unicare Røros:

Foretaksmodeller i helsevesenet: Når mennesket blir kun en budsjettpost

Det er nesten litt umusikalsk å si det høyt, men i foretaksmodellen har ikke lenger helsevesenet

pasienter – det har kunder, produkter og leveranser. Og viktigst av alt: fine tall på bunnlinja. Ikke

nødvendigvis god helse, ikke mennesker som kommer seg tilbake i jobb, ikke livskvalitet – nei da.

Bare pene tall i akkurat det foretaket. For helhetstenking ville jo vært litt… tja… upraktisk, eller…?

“I dag måler vi nemlig kvalitet i hvor lite penger som brukes, ikke i hvilke liv som reddes eller

gjenoppbygges. Det er som om noen satt med et regneark og bestemte at mennesker egentlig er

litt som engangskopper: billige når de fungerer, fryktelig dyre når de sprekker. Og sprekker gjør de

– og alltid når det passer som dårligst.”

For det store, ubehagelige spørsmålet alle unngår, er dette:

Hva koster det egentlig når man lar være å investere i kvalitet?

For når et helseforetak sparer seg til fant, forsvinner ikke kostnaden.
Den dukker bare opp på et annet budsjett – gjerne med et smell:

– uføretrygd

– NAV-oppfølging

– langtidsbehandling

– tapt arbeidskraft

– pårørende som mister arbeidstid

– mennesker som mister livskvalitet

Og denne utgiftsposten er nesten alltid større enn det foretaket i utgangspunktet sparte. Men i

foretakslogikken er ikke dette relevant, «for det belaster jo bare andres budsjetter – og hva er vel

det for et problem, så lenge mitt regneark ser pent ut?»

Og oppi alt dette har vi kostnadene som ikke kan måles i kroner og øre og hvor det
ikke kan settes to strek under svaret. Som for eksempel barn – kanskje særlig barn
av aleneforeldre – som vokser opp med en mor eller far som er uføretrygdet eller ikke
helt til stede. Selv om dette også kan komme igjen som en faktisk kostnad i kroner og
øre, så er vel kanskje den menneskelige «kostnaden» størst.

I tillegg finnes det forskjellige brukergrupper / organisasjoner / råd og hva det nå måtte være, som

blir lurt til å tro at de er viktige høringsparter, og oppfordres til å komme med innspill. Enden

på visa blir som regel – som nevnt – at økonomi og kortsiktig tenking alltid vinner.

Alt for mye bokstenking, alt for lite fot-i-bakken. Ingen helhet. Ingen sammenheng. Bare hvert

foretak som står der, travelt opptatt med å gjøre ingenting – i hvert fall ingenting som bygger

langvarig kvalitet. Og i disse foretaksmodellene er alt av avgjørelser og bestemmelse blitt

unntatt all demokratisk kontroll, og de lever sitt eget liv, som en stat i staten. Det er vel ikke det
vi vil…?

I gamle dager var helse et felles ansvar. Nå er det en konkurranse mellom excel-ark som slåss

om å se mest mulig vellykket ut, mens brukerne – altså menneskene – havner i mellom som

flyttbare kostnader. Litt som i Keiserens nye klær: ledelsen står og applauderer

«effektiviseringsgevinstene», mens alle rundt ser at pasienten egentlig står der splitter naken.

Kanskje tiden er inne for å ta tilbake tanken om at helsevesenet ikke er en fabrikk, men et

fundament for et samfunn som faktisk ønsker å holde folk oppe – ikke skyve dem rundt som

utgiftsposter i et internt budsjettspill.

For når alt kommer til alt, er ikke kvalitet en kostnad. Det er det eneste som faktisk lønner seg.