– Ingen kan tro at man går uskadd gjennom livet, eller at vi aldri skal oppleve fysiske eller psykiske problemer,
Men legger vi til rette bedre, hvis man får behov, skal få den hjelp man trenger.
Samfunnet har en modell hvor man skal bli «tatt vare på hele tiden». Fellesskapet ordner ting for oss fra før vi er født og gjennom
hele livet fra jordmor, barnehage, skole, helsehjelp, utdanning, infrastruktur og ferdselsårer til campingplasser, turstier, sykehjem
og til slutt en gravplass. Norge har alt og Norge skårer høyt på lykkeindeksen.Gjemt i alle disse skrytebildene, fins det imidlertid noen uskarpe, gråe felt. Fins det omfattende omsorgen til alle?
Disse grå, uskarpe, mørke feltene er det vi ikke snakker om, alt som velferdssamfunnet ikke favner: ensomhet,
manglende tilhørighet, følelsen av å ikke strekke til, følelsen av å være ekskludert, av å være annerledes, av å stå
utenfor, og opplevelsen av å slites mellom ulike krav som i virkeligheten er umulig å oppfylle.
Psykisk uhelse er både årsak og virkning, regnskapet går ikke opp.
Målestokken på et godt samfunn er ikke høy skår på lykkeindeksen, men visshet om at man ikke faller utenfor når man
ikke er best i klassen, ikke klarer å møte alle krav, og ikke krysser av på «lykkelig» i skjemaet.Tenk deg en skala fra 0 til 10, hvor 0 er et verst tenkelig liv og 10 er et best mulig liv. Hvor plassere du ditt liv på denne skalaen?
I Norge viser det seg at de fleste skårer over midtpunktet. Langt flere er fornøyd enn misfornøyd med livet. Dette i seg selv er viktig.
I gjennomsnitt skårer folk rundt 7, og dette gjelder både barn, ungdom og voksne. Samtidig er det stor variasjon, og en betydelig andel rapporterer lave skårer, og dermed lav livstilfredshet. Barne- og ungdomsårene er preget av endring og utvikling, også i livskvalitet.
Det innebærer at mange opplever perioder med redusert livskvalitet og trivsel, men at de fleste faktisk har det bra mesteparten av tiden.
Kilde: Rådet for psykisk helse.
