første publisering 10.10.18
2018 kom den VIKTIGE dokumentaren «Røverdatter»
som synliggjør forhold rundt «barn av rusmisbruker» og manglene i systemet.
Røverdatter er en ganske annerledes far-datter film om Sofia som vil hjelpe pappaen sin inn på rehabilitering, sånn at de kan få et forhold igjen. I en absurd, kaotisk og komplisert hverdag blir strategien en god dose mørk humor.
”Barn og ungdom av foreldre med rusmisbruk opplever grov omsorgssvikt.
Vi må lokalisere og finne dem for å gi dem tidlig hjelp. Byråkratiet må bli overvunnet, handling må igang. Trua på foretaksmodellen og Regionale helseforetak skal sørge for at unge med rusmiddelproblemer får helhetlige tilbud. Barn og ungdom av foreldre med psykisk sykdom og rusmiddelproblemer skal fanges opp og vurderes oppfølging hvis de har behov for det. Barn som må lokaliseres, gjennom en struktur som klarer å fange dem opp?
_far og røverdatter
Hvordan går det Sofia Haugan?:«Jeg har det veldig bra, …har kommet igang med neste filmprosjekt, som har ligget og ventet. Jeg kan ikke fortelle noe mer enda, da det er rykende ferskt.
Hvordan føles livet etter filmen ble sluppet?
«Vi reiste rundt i landet med filmen Røverdatter og arrangerte paneldebatter med relevante fagfolk i kommunene. Vi våget å diskutere de tøffe utfordringer innen rus-helsetjenesten.»
Hvilken respons fikk dere hos kommunene?«Det var overraskende, vi følte ikke vi bragte nye problemstillinger til panelet, så det ble ikke så konstruktivitet som vi håpet. Det var verdifullt å kjøre debattene, selv om det var overraskende at dette svaret var hyppigst:
«Det er tydelig at vi trenger mer kompetanse”
«Vi hentet mye erfaring fra prosjektet, det bidro til å synliggjøre byråkratiet i helsevesenet.
Jeg opplevde helsevesenet uoversiktlig og vanskelige å manøvrere i.
Man må være tålmodig, fordi det tar lang tid å finne frem».
Pårørende innenfor psykisk helse og rus er utslitte, de behøver enkel tilgang til hjelp. Det er altfor vanskelig å finne rette behandlingen, for de med rus og sammensatt helse.
Som pårørende var det en tileggsbelastning å føle at helsevesenet behandlet min far stigmatiserende.
«Men det er lyspunkter; på Blåkors kompasset (der jeg går i terapi) Følte jeg meg sett”
Foto: Indiefilm/ Etter en lang prosess trodde vi at vi hadde funnet rehabiliterings stedet, men allikevel ble det feil. Jeg synes ikke vi fikk den omsorgen vi fortjener.
Det tyner krefter å lete etter rusbehandling, særlig når SYSTEMET ER så lite tilpasningsdyktig.
Det ble mye skam og mange nedturer. Derfor er det viktig å bidra til et hjelpeapparat som utvikler seg i en bedre retning.
Fortelle litt om hvordan faren din har det nå? Min far og Trude (kjæresten) har trolig hatt den beste sommeren i sitt liv.
De fikk leie et lite hus på en øy, og der har de fått jobb hvor de har holdt på med landskapsforming, stell av blomster og planter.
Det er svært viktig for dem å holde seg unna plasser hvor det er enkelt å få tak i rusmidler. Det å ha noe meningsfylt å gjøre, har gitt dem harmoni og mestring, og at de i tillegg føler seg svært trygge.