Intervju publisert før pandemien, handler om
Anne Blindheim som nå jobber som erfaringskonsulent ved forskningsavdelingen
for psykiatrisk klinikk Sandviken.

Solveig B Rob beskriver Anne, da hun jobbet:

som erfaringskonsulent hos Medikamentfrie behandlingsforløp for Kronstad DPS

«Anne er en fargerik dame, og har et godt hjerte. Hun er klok og er god å prate med.
Hun gir gode råd og har mye kunnskap om livet og andre ting. Hun har
opplevd mye tøft, men livet har styrket ANNE, ikke *brukket* henne.
Det er kunnskap hun bruker til det beste for andre..«

Den store lidenskapen til Anne er kunsthistorie og hun engasjeres lett.
En dame full av talenter, som formidler sine erfaringer veldig godt, til hjelp for andre.
Hun er morsom og har en herlig humor.

En dame det er lett å bli glad i 

«Hei, jeg heter Anne Blindheim, og er 36 år og ansatt som erfaringskonsulent i
pilotprosjektet til Helse Vest i forbindelse med «Medikamentfrie behandlingsforløp
for personer med psykoselidelser».
Til daglig sitter jeg på kontoret på Kronstad DPS, men jeg skal jobbe ut mot de andre DPSene i
Bergen fra høsten av.

Har over 20 års egenerfaring med psykoseproblematikk og har både positive og negative
erfaringer med medikamentfri behandling og medisinering. Personlig trives jeg best
uten medisiner, men ser at de for meg, av og til blir et nødvendig onde.

En god venninne gjennom 17 år, sier jeg har en sterk egenskap, at jeg ikke å ser på meg
selv som et offer. Jeg bruker ikke andre for å fremheve meg selv, og føler jeg har ro og et reflektert
forhold til min historie.

Hovedoppgaven i dette prosjektet er å intervjue pasienter som ønsker medikamentfri
behandling for sin psykoselidelse. Både de som er i et medikamentfritt forløp og de som
av ulike grunner ikke får lov til å gå av medikamenter.  Grunnen til at jeg gjør, dette
er å hente erfaringer fortløpende, for å kunne endre praksis om det er noe som ikke fungerer.
Og ikke minst få tilbakemeldinger på hva som faktisk fungerer.
Jeg vil kartlegge hvilke
grupper innenfor psykoselidelsene som ønsker og som får tilbudet. Min plan er å intervjue
pårørende til personer i medikamentfrie behandlingsforløp, siden de har
verdifull kunnskap om hvordan behandlingen fungerer.

Jeg er også invitert med som medforsker, og forskningsprosjektet dreier seg rundt opplevelsen
av medikamentfri behandling, og er ledet av stipendiat og etnolog Christine Ødegaard.

I tillegg holder jeg en rekke foredrag og både deltar, og av og til leder erfaringskafeen ved
Kronstad annenhver tirsdag. Jeg bidrar også med forefallende prosjektarbeid.

Det at jeg får praktisert skrive- og formidlingsarbeid, er en fin bonus. For øyeblikket,
er jeg er akkurat der jeg ønsker å være.Bokstavelig talt.

Når jeg holder foredrag for brukere, liker jeg å illustrere at ting endrer seg hele tiden.
Det er umulig å forutse hvilken retning en ender opp i. Jeg ønsker å gi håp om bedring og
et godt liv. Når jeg snakker med de ansatte ved NAV og institusjonene, analyserer jeg som
regel anekdoter fra mitt liv, for å understreke potensielle feiltrinn som er gjort, men også
hvordan det kan gjøres bedre. Jeg prøver å skape en dialog og se flere perspektiver.
Jeg er ingen fasit, men jeg tror heller ikke at jeg er et så unikt snøfnugg at ingen kan
kjenne seg igjen, eller har vært i samme situasjon. Jeg tror det kan være nyttig for alle
parter, å se at man kan komme seg ut av destruktive og repeterende mønstre.

  1. Hvordan ble du kjent med begrepet brukermedvirkning og erfaringskonsulentrollen?

Jeg er usikker på hvordan jeg første gang hørte om begrepet brukermedvirkning,
men jeg tror første gang jeg begynte å tenke over rollen som erfaringskonsulent må ha
vært den gangen jeg begynte i IPS (individuell jobbstøtte). Jeg satt i en nasjonal
arbeidsgruppe for implementering av IPS i Helse og fikk dermed mine første
erfaringsforedrag. Det var rart  å kjenne på at etter en diskusjon i arbeidsgruppen,
ønsket de å gi meg en mikrofon for å fortelle flere om mine refleksjoner rundt møter
med institusjonen og NAV, og hvordan disse møtene påvirket meg i positiv og
negativ retning.

Jeg opplevde å bli tatt på alvor. Det gav mersmak. Jeg ville være en del av den
endringen jeg innså var i gang.

  • Hva har rollen betydd for deg og din jobbhverdag?

«Jeg begynte å tenke nye tanker og muligheter om mitt eget liv og kompetanse.
Frem til da hadde jeg kun lett etter jobber med tanke på den akademiske
bakgrunnen. Jeg er jo utdannet kunsthistoriker. Da jeg kom inn i IPS fikk jeg
for første gang spørsmålet; hva har du egentlig lyst til å jobbe med?
«

Jeg innså at jeg ønsket å bryte ned stigmaet som er rundt psykoseproblematikk.
Jeg bygde en annen CV med spredte oppdrag i form av foredrag. De mest skamfulle
periodene i livet mitt, som jeg tidligere brukte mye energi til å skjule, ble omgjort til
verktøy som jeg kunne bruke til noe godt. Det kan gi håp om et annet liv for det
mest håpløse menneske.

En av mine fremste oppgaver er bidraget til å bryte ned stigma og normalisere.
Jeg tror det er viktig å ufarliggjøre disse skremmende opplevelsene en kan ha i
psykosene og snakke om det på en naturlig måte. Og det både med de som har
kjent psykose på kroppen og andre som er rundt og er usikre på hva det kan dreie
seg om. En annen side er å  være et levende bevis for at det er mulig å kombinere
alvorlig psykisk sykdom med jobb eller studier. Det er lettere å gjøre det om en
vet at andre har klart det.

  • Hva tror du er årsaken til at psykisk helse og rus utvikler seg så sakte mtp
    nye behandlinger/medisiner generell modernisering i helsevesenet? 
    (Tror du på en tjeneste i fremtiden som sammen ivaretar både rus/psykisk utfordringer?)

Jeg tror at alle store institusjoner bruker tid på å omstille seg, om det er universitetet
eller helsevesenet. På en måte kan det være et sikkerhetsnett for at en ikke skal følge
«mote» strømninger og impulser.  På et annet vis kan det være trettende å kjempe for
endringer som går sakte. I alle store organisasjoner er det mange parter som skal overbevises.

Jeg er glad for at jeg er tilknyttet et DPS hvor jeg opplever at jeg har ledelsen i ryggen,
og at man er åpen for nye ideer. Vi er i dag 5 erfaringskonsulenter på huset. Det gir meg
gode sparrepartnere for håndtering av situasjoner.

På de 15 årene jeg har vært en del av psykisk helsevern, så har jeg opplevd
holdningsendring til det bedre.
Jeg håper at det fortsetter i samme retning, det er fremdeles en lang vei å gå.

  • Hvilke erfaringer/opplevelser har gitt deg trua på at erfaringskonsulentrollen kan være et godt supplement i psykisk helsevern?

Da jeg foreløpig gjør mest forberedende prosjektarbeid, har jeg lite én til én-kontakt per i dag. Men jeg tar meg alltid tid til å kunne slå av en uformell prat i loungen på avdelingen, når jeg møter folk er der. Disse samtalene kan handle om alt fra interesser til mer alvorlige tema som problematikker som oppstår som følge av psykosene. Den avslappende tonen  og måten vi formidler egen-erfaringer på, viker på en positiv og avskrekkende måte. Det trengs fordi det finnes en del skremmende opplevelsene. Andre ganger trenger man ikke si så mye om det som foregår. Det holder at de vet at jeg vet. Jeg vet ikke nødvendigvis hvordan de har det, men de vet at jeg vet hvordan det kan være. Jeg tror det gir en trygghet.

Da jeg kom inn i psykiatrien som 20-åring, var legene veldig opptatt av å fortelle meg hva jeg ikke kunne gjøre. Blant annet fortalte en lege meg, at jeg aldri ville klare å fullføre et universitetsstudium, som jeg ønsket meg. Beskjeden var nedslående, jeg kom bare til å bli sykere med årene. Dette uten å ha snakket med meg forut for dette møtet. Heldigvis var det ikke opp til ham, hva jeg skulle gjøre. Min reaksjon var å bli trassig, og senere søkte jeg meg inn på universitetet. Den samme kvelden, etter legebesøket, var jeg en usynlig pasient som brukte det siste av pengene sine på en øl. Jeg drakk den alene mens, jeg vurderte: «gir man opp, eller skal man klare det umulige?» Den kvelden skulle jeg ønske at jeg hadde noen som kunne bevise for meg, om at drømmene jeg hadde kunne være mulig. Da hadde jeg ikke håp, bare trass.

Håpet fant jeg noen år senere, når jeg leste Arnhild Lauvengs bøker og dermed fant jeg et forbilde. Hun klarte det umulige, og det klarte etter hvert jeg også. 3. juni 2015, ti år etter jeg tok mine første usikre steg inn på universitetet, gikk jeg inn foran kommisjonen og forsvarte masteravhandlingen min. Veien var på ingen måte lett. Jeg hadde behov for flere innleggelser underveis, men i løpet av denne tiden fant jeg ordene til å beskrive hvordan jeg hadde det, jeg oppdaget styrker og svakheter. – og mens jeg én gang ikke hadde ord, har jeg nå problemer med å holde kjeft.

I dag ønsker jeg å minne om at sykdom kan sette livet på vent en stund, men det betyr ikke at man ikke kan leve det livet en drømmer om. Jeg vil ikke være en som forteller om begrensningene en lidelse kan gi, jeg vil heller fokusere på å bygge opp motivasjon. Jeg kan ikke gi garantier, men jeg kan vise at der er muligheter, at det kan være nødvendig å drømme om noe bedre for at ting skal bli bedre.

  • Hvis du fikk lov til å innrede en ny avdeling på psykiatrisk sykehus, en sengepost, hva hadde du gjort annerledes?

Jeg tror det er ganske så store forskjeller på brukernes behov ved innleggelse. Selv er jeg ofte psykotisk når jeg legges inn. Jeg har et behov for ro og ikke minst noe som ikke stimulerer for mye.

Er man derimot deprimert, kan det nok være bedre med mer farger som gir energi. Sånn sett tenker jeg det kan være vanskelig å lage ett oppsett som fungerer for alle. Vi er jo så forskjellige.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *