INNERST I SJELEN

Helseartikler

Anne Kristine Bergen, psykiater og førstelektor bekrefter at
det finnes en tosidighet i å dele egne erfaringer.
“Å lytte til andres historie har et skadepotensialet.”

  • Bergen er lege, spesialist i psykiatri, gruppeterapeut.
  • Førstelektor ved OsloMet, på masterstudiet i psykisk helsearbeid
  • Erfaring som kliniker og fagleder fra psykisk helsevern
  • Tidligere fagrådgiver i Rådet for psykisk helse og i BarnsBeste.
  • Formidler, deltar i podcaster og filmer, og skrevet flere bøker.

Ofte står «erfaringsinnlegg» eller «brukerinnlegg» på programmet på fagkonferanser
innen psykisk helsefelt. Det er politisk bestemt at brukerstemmen skal høres i alle sammenhenger, på alle nivåer. Sammen med forskningskunnskap og erfaringskunnskap, er brukererfaring og brukerkunnskap fundamentet for kunnskapsbasert praksis. Derfor er disse erfaringer viktige å dele, understreker Bergen.

Berører

Personlige erfaringer, gir mulighet for unik læring. Menneskers historier griper oss følelsesmessig og skaper engasjement, nysgjerrighet og i beste fall selvrefleksjon. Fortellinger kan sette ord på tabubelagte temaer som ellers kan være vanskelige å ta opp. Publikum får dypere forståelse av seg selv og andre gjennom fortellinger, i mye større grad enn de får erfaringer presentert gjennom fagstoff.

Derfor er det god grunn til å tro at fortellinger bidrar til læring hos lytterne. Læring er definert som en relativt varig endring i opplevelse og atferd.
Arrangerer man kurs eller sender sine medarbeidere på konferanse ønsker man vel å oppnå nettopp det?

Andre kan lære

Mange som deler egne erfaringer opplever det meningsfullt. Selv om det koster tid og krefter, kjennes det riktig og viktig å fortelle om erfaringene slik at andre kan lære av det. Det kan oppleves positivt å bidra til vekst og utvikling hos andre. Man åpner for gjenkjennelse og håp hos andre med liknende erfaringer, sier Bergen.

Kritikkverdige forhold skal avsløres og endres, det finnes det mange eksempler på. Det kan også være en lettelse i det å fortelle noe høyt til andre, som en bekreftelse på sin smerte eller sine reaksjoner.

Forberedelse

Alt som virker, har et skadepotensiale. Fortellinger kan berøre mennesker på en slik måte at det blir belastende for dem. Dette kan gjelde både for de som forteller, og de som lytter.

Sekundærtraumatisering skjer via eksponering av for mange brukerhistorier. At egne traumer vekkes til live, gjennom formidling av andres traumer.

Selv om alle mennesker i utgangpunktet har ansvaret for seg selv på den måten at de kan snakke eller tie, lytte eller gå, pålegges arrangører av kurs og konferanser et spesielt ansvar. Inviteres mennesker til å dele sine erfaringer fra en scene, bør arrangør vite at det har positive og negative konsekvenser for dem som forteller. Viktig å ta opp mulige konsekvenser med de inviterte, sånn at begge parter har gått igjennom mulig risiko. Man er også ansvarlig ovenfor publikum om den sterke formidlingen.

Negative konsekvenser for den som forteller, kan være anger på å ha delt for mye om seg selv.
Det kan være belastende å utlevere personlige opplevelser til en sal full av ukjente mennesker.
Noen ganger blir konskevensen av eksponeringen, lite hyggelige reaksjoner fra omgivelsene, i jobbsøkesituasjoner eller i sosiale medier etter å ha stått fram med egne erfaringer med psykiske helseplager. Heldigvis finnes dialogen – muligheten for å snakke sammen på forhånd, og forberede slike mulige negative konsekvenser, før man velger å stille opp.

Triggervarsel

Også for tilhørerne kan det å lytte til sterke historier være en påkjenning. Sekundærtraumatisering er et fenomen som har fått oppmerksomhet de siste årene, og handler om muligheten av å  få sterke psykiske reaksjoner av å høre andres fortellinger. Publikum med egne traumer i sine livshistorier vil også kunne trigges av sterke historier som fortelles, slik at egne minner dukker opp, kanskje for første gang, og uten å være forberedt på det.

Deltakere på konferanser innen psykisk helsearbeid møter mennesker med smertefulle erfaringer i sin arbeidshverdag. Det er nødvnendig at de vet hvordan de kan møte mennesker på best mulig måte samtidig som de iveratar egen psykisk helse. Å lytte til fortellinger  i konferansesammenheng kan være en god treningsarena, forutsatt at rammene ligger til rette for de nødvendige refleksjoner.

Det kan være psykisk belastende å høre andres fortellinger, men man kan vokse på disse erfaringer også. Posttraumatisk vekst kalles det. Belastningen fortellinger kan ha, trenger ikke å bli en ulempe, men krever forberedelser og etterarbeid. Det er lurt å gi beskjed på forhånd om at det som kommer kan berøre – en slags ”triggeradvarsel.” Slik forbereder man tilhørerne på naturlige reaksjoner som kan komme.

Vi trenger fortellerne. Vi trenger å dele erfaringer fra levd liv. Skal det gjøres fra scenen må scenefolka vite hva de driver med.

“Vi fortellere trenger verktøy som gjør oss istand til å bære den eksponerte
historien
i hverdagen, også” – Tone Berg”

Artikkel klippet og redigert fra Napha.no utgitt 8 mai 2020.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *