RECOVERY

Spread the love
Hvis recovery skal effektueres i Trondheim, bør erfaringskompetansen i psykiatrien løftes frem. Oktober 2019

I Norge føler pasienter med psyk/rus historikk mindre optimisme rundt egen helse-fremtid enn andre pasientgrupper. Psykiatri/rus pasienter har i mange tiår mottatt en annenrangs behandling, i 2019 eksisterer fortsatt et klasseskillet mellom somatisk og psykisk sykdom.
Den største bekymring går til de mest sårbare av oss, som også får rettigheter og stønader innskrenket med den sittende regjering i 2019. Inntektene går ned, utgiftene går opp.
Vi får stadig flere fattige i Norge.

Historien med utvikling av erfaringskompetanse i psykisk helsevern går tregt i Trondheim, særlig med tanke på totale bevilgninger som overføres fra helsedirektoratet. 
Har helsedirektoratet et rapporterings system på arbeidet som utføres? Stiller det offentlige krav til virksomheter som ansetter og bruker ERFARINGSKOMPETANSE, i rus og psykiatri? Hva har vi oppnådd i Trondheim, som fundament for dette? Helsedirektoratet fortjener en rapport fra brukermiljøene, om hvordan dette oppleves.

Recovery fremmer individets evner til å finne individuelle verktøy for å hjelpe seg selv.
Hvorfor har ikke Trondheim helhetlig satsing på modellen som etablerer erfaringskonsulenters arbeid i psykisk helse og rus?
Byen er unik når det gjelder fasiliteter/tilbud i psykiatrien, som Bipolarklinikken, egen treningsklinikk på psykiatriske Østmarka, samt et hypermoderne akuttmottak. Napha har hovedsete her, så Trondheim burde vært et kraftfelt innen psykisk helsevern, med så mange virksomheter lokalisert her.
MEN – desverre, Trondheim, byen er i «steinalderen» når det gjelder innføring av erfaringskompetanse.
Det må bli slutt på eksperiementering i dette terreng.
Mange har jobbet i slike stillinger, uten å se forandring av holdning i fagmiljøene, prosjektets svake ledd. Helhetlig fokus mangler, en satsing som skaper faste stillinger. Rollens utvikling trenger forsvarlig og felles kompetanseplattform. Slik som Bergensmodellen, som begynner med skolering, deretter implementering/sysselsetting. Helsedirektoratet har tildelt for mye penger, til at vi kan være fornøyd med resultatet Trondheim ser idag.

Hvorfor jeg fortsatt er bekymret for denne situasjonen? Mest, fordi tjenestene skjæres inn til beinet, det mangler folk, og tilbud av erfaringsmedarbeidere er innsnevret sammenlignet med andre byer.
Dessuten er de fleste klar over at pakkeforløpet rammer nådeløst UANSETT hvor du befinner deg i psykisk eller rus helsekøen.
Er dette farlig? Jeg sier JA. Utviklingen er uansvarlig, jeg trur det koster samfunnet liv.

I Trondheim fins ulike ambulante behandlerteam, et har forkortelsen PART, et annet kalles Mestringteam, et annet RECOVERY TEAM. Konseptet ligner mye på hjemmesykepleien, men er innen psykisk helse og rus.

De som behøver bistand i helsevesenet, ønsker modernisering og utvikling.  MEN, mange frykter at dette går ut over hjelp og tilrettelegging av individuelle behov. En god løsning og tilvekst er å ansette erfaringskonsulenter, som ikke har samme utvikling i Trondheim, som resten av landet.  

Brukermiljøene i Trondheim ønsker seg et Napha nærmere grasrota. 

PÅ NAPHA’S nettside står det:
«Recovery er en dypt personlig, unik prosess med endring av egne holdninger, verdier, følelser, mål og ferdigheter og/eller roller. Det er en måte å leve et liv på som er tilfredsstillende, deltagende og fylt av håp, selv med de begrensninger som en lidelse forårsaker.
Bedring involverer utvikling av ny mening og innsikt i eget liv”
NAPHA = Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helse.  Napha jobber for at mennesker med psykiske og sosialt relaterte lidelser og problemer over hele landet skal få hjelp og behandling fra kunnskapsbaserte og samhandlende tjenester der de bor. 

Napha har vært i Tronheim i 10 år nå, jeg har selv hospitert der, og de midles av helsedirektoratet/statlig. Bestilling min er klar;
MER fokus mot de med skoene på, her i Trondheim. Det vil være en kort brobygging, alt ligger fysisk nært.
Brua må bygges. NÅ. Det trengs mobilisering og inkludering, i 2019 er det ikke holdbart med så stor avstand mellom bruker og fagmiljø.

Nasjonal faglig retningslinjes tre punker understreker det,
helsedirektoratet 3 mål:

  • hindre uønsket variasjon og sikre god kvalitet i tjenesten
  • sikre riktige prioriteringer i tjenesten
  • løse samhandlingsutfordringer og sikre helhetlige pasientforløp

I Bergen har de etablert skole og arbeidsplasser for folk med erfaringskompetanse. De som har blitt funksjonelle, og fungerer bra, hjelper likesinnede tilbake på beina igjen. En god samfunns «effekt», i begge ender, for de som mottar hjelp, men også for de som gir hjelp. Det er høy uføregrad og lange sykeperioden blant psykisk syke. En slik samfunnsgevinst oppnås landet rundt via dette pionerarprosjekt. Dette kan gi et stort løft, også her. Trondheim har drevet slike prosjekter siden 2009, men såvidt jeg vet, er det kun en fast ansatt ved Lade behandlingssenter, i forsvarlig ramme.

Egenandel og medisiner har blitt dyrere, samtidig som trygd og AAP er redusert. De totale levekostnader for de utenfor arbeidslivet har økt i 2019.  Det er bekymringsfullt, og det skaper enda mer press der det tåles minst.   

2 mai 2019 åpnet «Recoveryskole» i Bergen, med fokus på kosthold og fysisk aktvitet.
Mantraet er likeverd mellom fagfolk og brukere. Mange gode prosjekter omkring i landet, EKMAGASINET HÅPER Bergens-modellen blir implementert/kopiert i Trondheim. 
Problemet ligger i rota, fagledelsen og brukermiljøene må komme nærmere hverandre. Få igang en dialog, hvor sykehus ledelsen snur sin skepsis. Implementering av «erfaringskonsulentrollen» er sosialøkonomisk, og trenger fast struktur.

Logisk burde Trøndelag vært gjennombruddsområdet for brukermedvirkning, hva er galt med samarbeidsklimaet?

Erfaringskonsulenten/erfaringsmedarbeider har gode tilbakemeldinger mange kommuner i Norge.
Den nye «helsearbeideren» får innpass, og bryter is, der behandlerne sliter med kontakt. Når de som hjelper har vært pasient, med lignende erfaring, får åpnet «døra». En slik tillit er verdifull, og bør brukes riktig.  Jeg har intervjuet mange som forteller om en unik posisjon mellom brukere og behandlere.
Det krever et stort mot av det etabelerte, men summen av det somkan skapes
fremover, burde overskygge. Ubalansen må brytes, og for å få det til, må håp, respekt og tillit sitte like løst på begge sider av bordet. Nå har vi kommuner som har kommet langt, la oss ikke finne opp kruttet, når vi har så mange oppgaver å løse?

I Trondheim Rødt har vi fått igang debatt om brukermedvirkning, og det er blitt en valgkampsak.
Fordi det er god sosial helsepolitikk som Trondheim trenger.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *